Viktor Wilhelmsen ga i 2017 ut sin første plate Stjolne Mea. Nå er han ute med sin andre, som han har kalt Knip Igjen Øyan. Wilhelmsen fortsetter å kombinere ørkenblues med salt havsmak på sin nye plate, og resultatet har blitt riktig så bra.

Ådne Evjen

Til tonene av heftig ørkenbluesgitar introduserer Viktor Wilhelmsen albumet Knip Igjen Øyan for lytterne. Med seg har han Mattis Kleppen på bass, Kenneth Kapstad på trommer og Bjørn Olav Ramfjord Johansen på orgel. Kompet danner et fint musikalsk bakteppe for Wilhelmsens fine gitarspill og sang.

Wilhelmsen er stor fan av den maliske gitaristen – av noen kalt «Kongen av ørkenblues» – Ali Farka Touré. Touré er både et originalt og godt forbilde å ha, og i farten kan jeg ikke komme på andre norske gitarister som henter så klar inspirasjon fra den delen av musikkverden. 

Viktor WilhelmsenViktor Wilhelmsen er opprinnelig fra Porsanger, og har i tillegg til å spille ørkenblues skrevet riktig så interessante tekster til musikken sin. På finnmarksdialekt maner han fram filosofiske betraktninger ved hjelp av gode metaforer og fin bildebruk. Wilhelmsen bruker ofte bilder som referer til kystliv og hav. Som i åpningslåten Det Skeive Tårn i Pisa: «Så seile vi av sted/på et åpent hav/hvis vi nån gang hadde et kompass/så veit vel ingen kor det blei av». 

Skjær Mæ Laus er kanskje den låten som drar flest veksler på ørkenblues-sjangeren. Det er en barsk låt med gitarer som vrenger og messer over en sterk tekst: «Her e nån som står og vente, og nån som har blitt frelst/æ ser at den riktige leia kan være kor som helst».

Den rake tekstlige motsetningen til Skjær Mæ Laus skulle man tro var låten Hold Dæ Fast. Det som er sikkert er at dette er nok en kjapp og tøff låt med vest-afrikanske overtoner i musikken og her er det Odysséiske metaforer i teksten: «Hold dæ fast/og tjor dæ til ei mast». 

Plata avsluttes med Vanvittige Bilda, en låt før nevnte Touré ville nikket anerkjennende til. Teksten er av det dystopiske og vantro slaget, og handler om foruroligende tegn i tida. «Æ ser barnet som grave/ka har vi egentlig lært/æ sitt og knip igjen øyan/mens æ telle til ti/og vanvittige bilda/bare rase forbi.» En tekstlig tematikk som minner om Erlend Ropstad-låten Menneske, kjære menneske. Her også er spørsmålet om menneskeheten egentlig lært noen ting av de feilene vi har gjort? 

Selv sier Viktor Wilhelmsen at temaet på plata er at jeg-personen gradvis blir bevisst situasjonen han befinner seg i. Som mange andre mennesker føler han en stor grad av handlingslammelse, og den lettvinte løsningen blir, som platetittelen sier, å «knip igjen øyan».

Knip Igjen Øyan har blitt ei riktig så bra og helhetlig plate både tekstlig og musikalsk. Når mange norske artister til en viss grad har lett for å gå seg fast i samme sporet når det gjelder inspirasjon, syns jeg det er forfriskende at Wilhelmsen henter impulser fra andre univers enn det angloamerikanske. Den uvanlige kombinasjonen mellom ørkenblues og nordnorsk lyrikk har falt særdeles godt ut på denne plata.

Anmeldelsen er også publisert i Musikknyheter.no.

–> Viser.no sin anmeldelse av Stjolne Mea.


 

Annonser