Sigrun Sparboes tredje norske solo-plate Labyrint er inspirert av de siste kaotiske årene i livet hennes. Den består av tolv snille låter fulle av flerstemt vokal, fyldig instrumentering og tekster om livets opp- og nedturer. 

Pauline Östgård

«Siden forrige plate har jeg opplevd store forandringer i livet. Jeg har født tvillinger, foretatt avgjørende og store valg, slått rot, giftet meg og blitt fylt opp med nye sanger. Gjennom dette har jeg erfart hvor sårbart livet er. Låtene på Labyrint gjenspeiler de siste årene og alt det har rommet», forteller Sigrun Sparboe om plata.

I de tolv sporene er det flere gode elementer. Refrenget i På Et Blunk kommer til å sitte fast på hjernebarken helt til jul, Det Største Lille har mange gode formuleringer, og siste vers på Æ Trudde Livet Skulle Vente er både rørende og sårt. 

En av platas styrker er det musikalske. Flere ganger må jeg spille et mellomspill om igjen bare for å lytte til det en gang til. Jeg tror allikevel plata kunne hatt godt av en låt eller to hvor hun hadde turt å ta instrumenteringen helt ned. Kanskje hadde tekstene da kommet bedre frem. 

For man kan høre at Sparboe virkelig ønsker å sette ord på sine vakre tanker. Og de er virkelig vakre. Men jeg savner noe: flyten i lyrikken, og det rå og såre som oppstår når man unngår klisjéene. På denne plata synes jeg at hun går litt for mye rundt grøten, uten å egentlig treffe spikeren på hodet. 

Jeg hadde elsket å høre den mindre flinke siden av Sigrun Sparboe. Den siden som tør å ta i mot høydepunktene, som tør å la stemmen briste. For det er først når det uventede dukker opp i havet av forut-sigbarhet at plata virkelig treffer. Som når hun synger «Æ vil ha dæ men bare ikke helt», og lar den sjarmerende formuleringen bære hele sangen. 

Magien skjer mot slutten. I løpet av de fire siste sporene får Sigrun vist frem poeten i seg. Her spiller musikken, stemmen og tekstene virkelig på lag. Her gir de hverandre spillerom. Platas høydepunkt er definitivt Til Høsten. Fra første buestrøk får jeg lyst til å lytte. Jeg synes denne låta beviser at Sigrun helt fint kan la historien og stemmen stå mer alene. At man ikke trenger å fylle ut med synther og andrestemmer for å skape en «wow-effekt». Det kan til og med gi selve musikken enda mer styrke hvis man holder litt tilbake. 

Når det er sagt har Sigrun laget en deilig høstplate det er enkelt å lytte gjennom når man vil la tankene vandre i en hektisk hverdag. Hvis man trenger en fin plate å nynne til på togtur langs Mjøsa kan Labyrint virkelig anbefales. 

Grappa / Musikkoperatørene
GRCD4582