Pt-Petit logoViseaften med Cornelis alene på scenen, tidlig 70-tall. Chateau Neuf. Stuvene fullt. Et lite bord, en barkrakk og mikrofoner på scenen. Forventningsfullt surr i salen.

Pt – Per Gunnar Bjørholt

Det stilner brått og går over i applaus da trubaduren dukker opp med gitaren i den ene og et stort glass med gult innhold i den andre handa. Han går bort til bordet, setter fra seg glasset, bukker galant, hever glasset og tar en slurk med velbehag. Etter den innledende pantomimen, sier han kort: «Detta glaset innehåller juice» og etter en kort kunstpause: «Och lite råg».

I konserten som fulgte hadde han publikum i sin hule hånd. I tillegg til sine egne perler, bød han også på smakebiter av kollegene Taube og Bellmann, ikledd den umiskjennelige Vreeswijkse kappe. Mellom numrene småpratet han med oss på sitt uforlignelige selvironiske vis. For en singer/songwriter, som det heter på riksmål, var Cornelis en stjerne å strekke seg mot, så også på scenen. Da han etter ekstranummere trakk seg tilbake, var det hverken juice eller råg igjen i det store glasset på det lille bordet, mens vi som oppløftet ruslet hjem, satt igjen med mye.

De to svenske trubadurgigantene fra siste halvdel av det forrige århundre, Fred Åkerström og Cornelis Vreeswijk la aldri skjul på sitt forhold til alkohol, til og med på scenen. Av og til gikk det over stokk og stein. Men de var ikke, og er ikke, alene. Asketenes skare er begrenset i den folkelige musisering. Det sies å være annerledes i den klassiske musikken. Kanskje det er derfor den stundom virker både stiv, strunk og unnskyld meg – kjedelig.

Etterhvert som det dukker opp mer eller mindre leseverdige biografier om våre hjemlige visegiganter, dukker det opp sprekker i fernissen, sprekkersom ikke alle setter like stor pris på. Men er det så farlig, da? Kanskje at rødvinen lindret litt av den eksistensielle angst, som man fornemmer bak Alf Prøysens forfatterskap, særlig i prosaen. Med en helgens fasade, er det ikke så lett å tøyle de demoner man har i sitt eget sinn. Det er ikke umulig at Erik Bye visste mer om dette enn mange andre. Listen over dem som gikk lengst begynner å bli lang: Janis Joplin, Jimi Hendrix, Jim Morrison, Stein Ove Berg….

Populærmusikkens brokete skare av svirebrødre, og etter hvert også sviresøstre, er omfattende. Det gjelder ikke bare de synlige store trærne i viseskogen, men også viselig underskog og småkratt. For en som tross fremskreden senilitet vel må anses som viseparveny, byr det på stadige små overraskelser, å oppleve at etablerte trubadurer, for lengst i eliteserien, har plunder på grunn av rus. Det kan være dårlige forberedelser og annet sjusk, uakseptabel adferd før, under og etter konsert. I verste fall blir avlysing resultatet. Kokettering med et slikt problem er og blir patetisk. Vannvogna vil som regel være det mest fornuftige alternativet på veien videre.