Kristian Kaupang plasserer seg fint i norsk visetradisjon med sin debutplate Nærmere. Skuer vi bakover, finner vi fellestrekk med bautaer i norsk visetradisjon som Finn Kalvik, Tobben & Ero og Ole Paus. Samtidig er han en del av en nyere bølge av unge norske artister hvor akustisk gitarspill og personlige tekster er grunnsteinen.

PlateomslagÅdne Evjen

Kristian Kaupang sin debutplate starter med Verdens ende og avslutter med tittellåten Nærmere. Hva er det debutanten prøver å formidle til oss gjennom sine ni låter på albumet Nærmere? Hva er grunntonen og den røde tråden? Kommer vi nærmere artisten i løpet av den drøye halvtimen albumet varer?

Tekstlig sett får vi både fremtidshåp, brutte illusjoner, oppbrudd og barndoms- og ungdomsminner. Alt pakket inn i et klart og fint lydbilde. Musikalsk sett er mye bygd rundt det akustiske gitarspillet til Kaupang, men det er også mange fine detaljer å oppdage i lydlandskapet, både i form av synth, perkusjon, velplassert koring, slide-gitar, munnspill og fint pianospill.

Som før nevnt fins det fellestrekk mellom Kaupang og mer garvede og kjente norsk artister.  Man kan også finne fellesnevnere med den yngre garde som f.eks. Kåre Indrehus, Ingvild Homme og Ingeborg Oktober. Kaupang har likevel en helt klar identitet og sitt eget særpreg i det han gjør. Han forteller sine historier godt. Tekstene er poetiske og symbolladete, men aldri sånn at man føler at det er påtrengende. Den første tekststrofen på plata går sånn: «Et sted der ute lander et fly/Et sted der ute ligger en by». 

Vi starter altså med å lande på bakken i Verdens ende, før Kaupang ber om å bli tatt med videre. Det gjør vi som lyttere og: Hvor går ferden videre? «Alt jeg vet/ er at vi kan ikke gå tilbake/som om ingenting har hendt.», Synger Kaupang i Alt jeg vet. I Ingen for meg handler det antagelig også om å gå videre og innrømme at her er det ikke mer å hente: «Du er ingen for meg/og jeg forblir en fremmed for meg.»

En litt overraskende vri, er at Kaupang har tatt med en ren pianokomposisjon sånn omtrent midt i plata. I Pianomelodi #3 er vi over i et helt annet lydlandskap. Tankene og assosiasjonene går i retning av ambient-musikk a la Philip Glass og Harold Budd. Kan hende har Kaupang tenkt at det var lurt med en musikalsk oase midt i det tekstlige? Ikke vet vi, men det fungerer veldig bra.

På den siste låten, tittellåten Nærmere, får vi vite at «Du er nærmere nå/enn du noen gang har vært». Så får vi tro at lytteren har kommet nærmere musikken og tekstene når de har hørt gjennom albumet, for det er en fin og ettertenksom plate Kristian Kaupang har laget. Det skal bli spennende å følge ham videre på hans musikalske og tekstlige ferd.

Annonser