Låtskriver-paret Alf Henriksen og Tom Reksjø i Frosk er grodd sammen, koblet til hverandre som ei girkasse som overfører kraft dem imellom med presise tannhjul og akslinger. Jeg aner ikke hvordan de jobber, men det må være noe sånt som skjer. Som en organisme.

Per Christensen

Tom er født med en gullstrupe og gitar i handa, og hvis du synger og speller et helt liv, så plukker du med deg en hel masse som du gjør til ditt. Og sånn tror jeg Tom har tilegna seg en evne til å drysse gode og sangbare melodier ut av ermet, for sånt kan ikke konstrueres. Harmoniseringa er som oftest enkel, men kan også være mer kompleks, så lenge det ikke truer det sangbare i  låta.

Alf skriver om urettferdighet, undertrykking og mangel på medfølelse, men også om erotikk, glede over livet og nå stadig mer om kjærlighet. Og det er bra, for jeg tror han har mye mer å fortelle. På samme måte som med Tom og sang har Alf engasjert seg på venstresida i hele sitt voksne liv, og han har skrevet om det. Så Alf har nok sett nødvendigheten av å være tydelig i tekstene. For selv om han blåser liv i antatt sjelløse objekter og forvandler hoder til ballonger som henger i trekronene, så vet vi hele tida hvor vi er og hva han forteller oss. Og der har vi kombinasjonen av sangbar melodi og tydelig tekst som er de viktigste råvarene for ei god låt.

Men låtene må videreforedles av musikere, og på denne skiva har låtskriverne valgt å hyre inn folk som lever av musikk. Dermed gis den helt andre muligheter enn den første, der musikerne primært var venner og bekjente.

Litt om hvert spor:

1 – Det er kaldt i Europa

Up-tempo rock basert på et melodisk riff og en lang, virkelig bra felesekvens mot slutten. Teksten tar for seg flyktningeproblematikken og spesielt Syria, et tema som ofte dukker opp på skiva. Godt valg som åpning av skiva.

2 – Mamre Lund

Teksten hyller sommeren i Horten når den leverer 100 prosent. Musikken er en medium-tempo lys country-rock ballade. En akustisk gitar i hver kanal, men ikke dubbet, noe som hadde vært dumt. I stedet blir gitarene et fingerpickin’ teppe som hviler på et stødig 4/4 tradisjonelt komp.

3 – Dans med meg

Låta er en tekst som Alf leser over en instrumental og med et refreng Tom synger. Teksten er en masse erotiske bilder, en greie Alf ofte vender tilbake til. Han har en god stemme, avslappet i halsen og ei god resonanskasse i hodet.

4 – Homo Erectus

Skivas  beste spor! Spesielt er melodien glimrende med to fraser – en stigende og en synkende – og et refreng der man finner igjen harmoniske ideer fra verset. Fela bærer store deler av låta, også harmonisk, og Rimestad har brukt en dings som brer ut lydbildet. Teksten dreier seg igjen om flyktningeproblematikken.  Dette er sterkt både i tekst og musikk.

5 – Horten er en dritfin by å bo i

I Horten er dette en klassiker som synges utpå kvelden ved diverse festlige anledninger. Arrangementet er det samme som tidligere, men med skolerte musikere. Og da blir det noe helt annet. Alf skriver om småbyidyllen som ble rasert av store selskaper som ønsket kjøpenentere i stedet for hvite  trehus og maner til kamp for bevaring av lokalmiljøet. Og med fortsatt rasering av sentrale grønne områder, så er den minst like aktuell som på 70 – tallet.

6 – Karljohansvern

Alf forteller om sin ungdoms Karljonansvern. Nostalgi? Sjølsagt, men vi bærer alle med oss opplevelser, følelser og erkjennelser i våre egne, personlige univers, og da betyr det plutselig en hel masse. Og Alf forteller med sterk varme om glede. Siste delen av sporet er en vals, en skåltale for sommeren i Hortrn. Bye tar en pust i bakken, mens Marius tar seg av kompet sammen med Tom. Også Rimestad sjølsagt, som pludrer en feelgood greie. Virkelig vakkert!

7 – Kroa

Teksten beskriver det tilfluktsrommet de fleste av oss trenger når presset blir for jævli drøyt og du trenger å koble vekk det som ikke gir deg fred, bare for en liten stund. Alkohol og uforpliktende nærhet er sånn sett gode løsemidler. Musikken har elementer av latino tradisjon, men er vrien å beskrive.

8 – Havnearbeidersang

Et av høydepunktene på skiva. Låta er i folkemusikk-stil der fela tar seg av harmoniene ved å bruke en eller flere åpne strenger. Melodien synges nesten utelukkende av et unisont kor, verset har bare to akkorder, og refrenget er såvidt innom den tredje. Melodien holder seg rundt tonene i treklangene og blir svært enkel og tydelig. Kompet er strippa ned til absolutt minimum mens Tom klimprer i vei på banjoen. Kjempe-energisk og tøft! Teksten tar for seg klassekonflikten, men også motsetninga mellom plan- og markedsøkonomi.

9 – Langbeina Langbein

En av de gamle og tidligere ikke innspilte låtene. Dette er en gitar – blues, komplett med lo-fi effekt på Toms vokal og helt i samsvar med tradisjonen. Og Tom gjør dette kjempebra. Sjølsagt. Teksten er en slags anti – narkotika greie. Siden Disney-figurene har stor plass på skiva skjønner jeg behovet for å bruke denne. Men her dukker det opp et problem. Språket , the lingo, rundt bruk av narkotika forandrer seg svært fort, og de fleste mener nok i dag at ei sil er et kjøkkenredskap og at moffe er en feilstaving av noe som brukes til å varme hendene.

10 – Fado

En velsigna kjærlighetssang. Velsigna ikke bare fordi låta er god melodisk og harmonisert bra og ikke bare fordi Rimestad får stor plass i arrangementet og avslutter låta med en lang sekvens i stadig økende tempo, men først og fremst fordi Alf skriver en tekst om kjærlighet. Tekstene hans er ofte om politikk og erotikk, og denne har også erotiske undertoner, men dette er en vaske-ekte kjærlighetssang, åpen, øm og varm.

11 – Tiggern

Teksten omhandler akkurat det, folk som sitter på gatehjørner og fortau og ber om penger, og om måten vi møter dem på. Alf løfter egentlig ingen pekefinger, men retter heller oppmerksomheten mot vinnere og tapere i «livets lotteri» og utfordrer våre holdninger til solidaritet, en syretest for hjertelag. Musikken er en svært enkel blues som henter energi på verset gjennom en smart bassfigur og på refrenget trøkker munnspillet låta framover.

12 – Natt

Igjen en låt om syriske flyktninger, denne gangen om den dårlige samvittigheten vi i Norge burde hatt. Og igjen får fela en sentral plass i arrangementet, spesielt mot slutten, men også et tema med  kraftfulle ned-strøk som sparker igang de versa som synges. For låta starter med at Alf leser et vers, og deretter synger Tom samtidig som Alf leser. Bye og Marius pumper hardt i en låt der tekst og musikk er sydd svært godt sammen.

13 – Onkel Skrue

En ny klassiker, en up-tempo låt og en annen av skivas høydepunkter. Arrangementet er som på «Kråker i lufta», bortsett fra de to taktene etter hvert refreng som tidligere ble gjort med akustisk gitar og nå med bassen. Glimrende av Marius Reksjø og en mye bedre løsning med masse driv i fartsretninga.  Låta er basert på et riff som består av akkordene i verset. Teksten om klassekamp og revolusjon i Andeby er lynende klar.

14 – Vuggevise

Enda en kjærlighetssang! Og mer nakent kan det vel knapt gjøres. Dette er en vals igjen, og Tom spiller piano med enkelt-toner i venstrehanda og enkle treklanger i høyrehanda. Og det er det hele instrumentale innholdet. Superenkelt! Her forteller Alf om et rykende ferskt barnebarn og alt det slike skapninger gir oss godt voksne (snart aldrende) av opplevelser, og det er vakkert. Og der ender skiva, med verdens enkleste kombinasjon av to akkorder. Spilt på piano med tre fingre på høyre hånd og en på venstre. Tøft!

Oppsummering: Ikke glem at disse to laget Virvelstevet, en låt som spredte seg over hele landet selv om bare noen få visste hvor den kom fra. Denne skiva fortjener å bli svært godt kjent!

 

Publ.: 12. nov. 2018 på viser.no og i VISOR nr 12.