Eivind Westhagen synger mye i moll. Likevel blir du i godt humør av å høre låtene hans, og på det nye albumet Time to Leave Things Behind er det mye å glede seg over.

CD Westhagen: Time to leave things behindArne Ivar Hanssen

Westhagen spiller viserock med røtter i både country og bluegrass. Syttitallsorgelet som flyter så behagelig i bakgrunnen, forsterker følelsen av at han har noe Bob Dylan-aktig over vokalen. Det er et gjennomarbeidet materiale som presenteres, og det er lett å la seg rive med i de tempo-friske sporene. Det er rom for nydelige melodifraseringer, og det er en dybde i lydbildet som gir god trøkk på de mest lekne låtene.

Westhagen albumdebuterte i 2014 med My Deepest Inspiration. På bakgrunn av den utgivelsen fikk han etter hvert både Tekstforfatterfondets arbeidsstipend og Drammen kommunes kulturstipend i 2016.

Westhagen skriver og synger på engelsk. Opererer du i en sjanger hvor teksten skal bære mye av låtene, er det farlig lett å å maskere manglende formuleringsferdigheter i engelsk språkdrakt. Da er det godt å se at Westhagen på ingen måte tar snarveier. «It’s not that kind of heartache», synger han på åpningssporet Time To Leave Things Behind, og en distanserende ironi ligger gjerne skjelmsk på lur, ikke minst på Signals Crossed, et av albumets friskeste spor: «Am I falling in love with you, babe, or have I got my signals crossed». Eller slik det blir sagt på The 7:30 news: «And if a hurricane doesn’t strike / maybe watch the sports».

Ifølge presseskrivet har tilblivelsen av albumet vært en broket affære, med innspillinger på alt fra Westhagens barnerom på Konnerud til hjemme hos noen av dem som selv spiller på albumet. Trommene ble lagt på i et øvingslokale i Oslo, og pianoet ble spilt inn på et kjøkken i Italia. Og mye er gjort om bord i Westhagens egen skute, med akustiske opptak gjort mellom måkeskrik, regnskurer og vindvær med uling i mastene.

Kan hende er det derfor det hele låter så genuint og godt. Time to Leave Things Behind, jo da, for all del, men først og fremst: Tid for å se fremover.

Coverfoto: Eigil Korsager.

Publ: 15. des. 2017.