Knut Ariel – Vår kjæreste båt

Kulturarbeideren, komponisten, forfatteren, sangeren og gitaristen Knut Arild Melbøe, som bruker artistnavnet Knut Ariel når han gir ut eller fremfører egenproduserte sanger, er ute med CD-plata Vår kjæreste båt.

Arild Sundt

I tillegg til en rekke andre produkKnut Arielsjoner og tekster har Melbøe gitt ut tre CD-er tidligere, og han debuterte med CD-en Dykk hjerte, i hovedsak knytta til temakonserter på skoler m.m. Knut Arild Melbøe har bakgrunn fra praktisk miljøarbeid, og tekstene hans bærer også klart preg av politiske tanker. Dette må sies å være såpass uvanlig nå for tida at vi, uavhengig av politisk ståsted, bør være positive til en visedikter som virkelig viser stort engasjement for Moder jord.

Allerede i første sang, Eg sønger ut, som for øvrig minner sterkt om bergensdialekt, merker man et tydelig golbalpolitisk tema; Eg sønger ut om det du vet, men ikkje tørr si. Ikke tør si? Hvorfor, og hva kan det være?

Selv om Melbøe bruker et vell av ganske personlige metaforer i teksten er det ikke vanskelig å fatte hva han vil uttrykke. Båten som gjennomgangstema i albumet kan bety jorda og dens kurs eller menneskene og deres kurs i livet/verden. I refrenget der menneskene er om bord i båten; Opplyste langs ripen ser vi storm, flom, ildebrann. I strofe to kommer budskapet enda klarere fram;

Europas løver som de tøver med penger gitt til gjeld, mange sultne for den kultne finansfiffens sprell. Hver mann en Røkke som får trøkke på en gasspedal; i Oslofjorden gassmotoren hyler ut sitt skral

Dette er slik jeg ser viktige og dagsaktuelle holdninger formet i et personlig og poetisk språk; en meget god og sjelden tekst i vår tid. Melodi, instrumenterer og spill låter fint og profesjonelt på platas første låt, og det forandrer seg ikke plata gjennom. Her er vel omtrent samtlige medvirkende musikere med, og de bør nevnes alle sammen: Hans Marius Andersen: flygelhorn, Lars Petter Eliassen: trekkspill og piano, Espen Lothe Hareid: elgitar, Linda Haugland: piano, orgel, kor, Alesksander Koefoed: akustisk gitar, Yngve Moe: elbass, Kari Torsvik: kor.

Melbøe har nok en god sangstemme, dersom den brukes på rett måte, men på denne plata virker det litt anstrengt og i overkant konsonantspyttende. De lyseste og lengre tonene blir noe skjelvende. Melbøes stemme ligger langt framme i lydbildet, og som jeg har skrevet før her på viser.no, stemmen er også et instrument. Her kjenner jeg at stemmen på en litt enerverende måte overdøver vakkert og godt spill. Dette ødelegger ganske mye for meg som lytter, selv om tekstene for det aller meste er sterke, gode og interessante.

Et annet forhold på den negative sida er Melbøes språkstil. Enkelte viser er som sagt notert og sunget på en slags bergensdialekt, uten at disse tekstene er konsekvente i stilen. For eksempel må det vel hete hon og ikke hun på bergensk. Resten av tekstene er underlig nok skrevet på et tilnærma riksmål. Dette fører til at det språklige bildet blir ganske uklart. Melbøe hadde nok stått seg på å velge det ene eller det andre språket, og mitt råd er dialekt.

Melbøes politiske budskap knyttet til denne produksjonen står å lese på hans nettside: Båten i konserten her er selvfornyende og holder stø kurs, svimlende fart. Ikke kan hun synke heller, Vår kjæreste båt, om vel hennes mannskap står i fare for å synke nokså dypt ned i miljø- og finansproblemer. For vi som er ombord på Tellus lever med ideer som gjør oss både små og betydningsløse i tid og rom, men merkverdig nok også så store at vi måtte ha tre-fire jordkloder til om alle skulle leve slik tidens vekstøkonomi ennå legger opp til… Uavhengig av politisk ståsted, er dette en sterk og poetisk ytring med en erkjennelse som bare kan bortforklares med falske og politiserte argumenter.

Som sagt inneholder dette albumet en rekke gode og sjeldne tekster, med melodier som er personlige og egenartede i litt ulike stilarter, alltid fremført med fremragende spill. Av grunner som allerede er nevnt, velger jeg å kommentere de fleste sangtekstene på denne plata, da jeg mener visedikteren Knut Arild Melbøe fortjener det.

Først kommenteres de sangene som er knytta til hovedtemaet Båten og/eller Moder jord. Sang nr. 2, Løftede stener, kan bety det vi jobber for, og det er ikke bare gode ting. Sitat fra strofe tre understreker dette fint: Løftede stener ble til pyramider,/ katedraler, moskeer med høyreiste saler./ Men løftede stener blir til en byrde/ når troen på guden gir rett til å myrde.

Sang nr. 4, med hovedtittelen Vår kjæreste båt, er en “stor” tekst som nok krever tålmodighet og et analytisk evne for å skape seg meningsfulle bilder i sitt eget sinn. Dette er kanskje den mest spesielle og vanskelige tekst på norsk som er utgitt på ei plate på aldri så lenge. Teksten ligger nok for mange på grensen til det meningsløse, men dette er personlige og fabulerende verselinjer som kan gi en rekke bilder for leseren som beriker det hovedtema som er angitt for tekstene på plata.

Sang nr. 6, Himmelen nær hører nok til hovedtemaet, men det ligger vel en religiøs anskuelse her, hvilket ikke er opplagt i hovedtemaet. Teksten stiller spørsmål om livet etter døden uten at det virker misjonerende eller overtydelig. Mer interessant er tredje strofe som peker på ondskapen i verden og invitten til å stå opp mot den: Til jorden reiser hver rede sjel,/ til livets hjem, men vår mørke del;/ om den får rom for sitt/på ondskapens kalde invitt/ går jorden om til hel!

Sang nr. 10, Alt står så stille, har en sterk politisk undertekst. Sitat fra refrenget; ”Ingen går den veien mer”, sier verdensbankens mann… Hvilken vei er det snakk om? Det svares tilbake også; Om ingen går den veien, blir alt bare verre enn før. Meningen er sjølsagt at markedsøkonomien ikke kan gi svar på alle ufordringer menneskene og verden står overfor. Det er nok å vise til framtidsproblemene med global oppvarming.

Sang nr. 11 avslutter dette sjeldne og gode tekstutvalget med tittelen Moder i støvet. Teksten får meg til å tenke på Arnulf Øverlands udødelige linje, uten at Melbøe bruker noe tjuvlån her: Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg slev. Jeg velger å sitere siste strofe som viser dette budskapet: Om vi alle er lunkne til det som kan skje,/ under hjertene sunkne der vi før følte med,/ bryr oss knapt om din feber mer enn neste kopp te,/ tenker kun på vår heder og ny kontorbeskjed…

Av de andre sangene på plata som ikke (direkte) kan knyttes til hovedtemaet, synes jeg Øyeblikkskunst er mest interessant. Teksten peker på vår tendens til å ta ulike meninger, handlinger og oppfatninger opp alt for negativt og kritisk: Vår øyeblikkskunst, ja mestret vi den/ var alt annerledes, annerledes min venn. Problemet er også at når noe unødig negativt er sagt, er det vanskelig å viske dette helt u: Som vannet i elven renner stridt forbi e’ óg de timer som har alt å si.

Melbøe legger heller ikke skjul på hvilke helter han har i den engelskspråklige populærmusikken. Ikke overraskende dreier det seg om John (Lennon), Bob (Dylan) og Neil (Young) i sangen Mine helter. Helt greit og betryggende for undertegndede. Symbiosen av disse tre legendene innfor Singer/songwriter-tradisjonen passer meget godt til budskapet i Knut Arild Melbøes sangtekster.

Knut Arild Melbøe har laga ei bemerkelsesverdig plate med mange gode kvaliteter som fortjener mer oppmerksomhet enn det den kommer til å få, er jeg redd for.

Knut Ariel: Vår kjæreste båt – CD
Versekompaniet 120 – c. 2012

Filed under: CD-anmeldelser Tagged with: . - permalink.

Skriv en kommentar