Kirsten Bråten Berg: Songen

Kvedaren Kirsten Bråten Berg har laget en plate med sanger hun er redd går i glemmeboken om ikke man gjør noe aktivt for å ta vare på dem. Det kan man si hun har gjort. Sammen med et stjernelag av et band har hun gitt sangene en spennende innpakning som skulle fenge langt utover leikarringens medlemmer.

Per Jakob Skaanes

CD - Kirsten Bråten Berg

Kirsten Bråten Berg har uttrykt en viss engstelse for at sanger hun lærte i folkedansmiljøer skal miste fotfeste og bli sanger som bare hører til den forrige generasjonens hukommelse. Med albumet Songen har hun trolig bidratt til at engstelsen vil legge seg noe.

De fleste vil nok skrive under på at Bråten Berg og et sterkt felt med musikere her har levert et musikalsk sett bunnsolid håndslag for å forlenge levetiden til sangskattene. Om de er flotte i seg selv, blir de ikke mindre tilgjengelige med arrangementene Kirsten Bråten Berg og bandet har ikledd dem.

Det er for øvrig interessant med denne bevaringstanken bak å utgi album med sanger. Gruppen Vintermåne ga i fjor ut et album hvor de vektla noe av det samme. De hadde samlet et knippe låter hentet fra Mads Bergs skolesangbok. Dette albumet heter simpelthen Skolesangboka og har undertittel “sangene du har glemt at du husker”.

Omslaget og illustrasjonene inne i heftet som følger med er kostelige. Disse er signert Harald Aadnevik.

Plateslipp i Bakgården i Arendal

Onsdag 11. august var det duket for plateslipp av Songen. På den lune og intime konsertscenen Bakgården (se også omtale av stedet her) i Arendal – byen hvor Kirsten Bråten Berg vokste opp – holdt hun og tre av musikerne som bidrar på plata, en nydelig konsert i anledning lanseringen av albumet. Dette er et fint konsertsted som jeg kan anbefale både musikere og publikumere å oppsøke hvis man skal til Arendal. Det var stinn brakke, folk sto på utsiden og angret på at de ikke hadde forhåndskjøpt billetter. Det ble en flott konsert med et rikt repertoar av materialet på plata, bånsuller, og jommen fikk vi ikke med oss en ril etter den lokale spelemannen Arne Fjeldstad. 

Sangene

Repertoaret på albumet består av sanger og danseviser hun lærte i barndommen og ungdommen da hun gikk i Austegdlagets folkedansmiljø i Arendal og senere i Oslo Songdanslag. Mange av dem er også viser hun lærte da hun var aktiv i leikarring i Oslo senere også. Hun flyttet siden til Setestdal og der gikk det mer i stev og middelalderballader. Nå var imidlertid tiden inne til å friske opp igjen sangene som siden den gang har ligget lagret i minnet. Her er sanger som Anne Knutsdotter, Ung ÅslaugBlåmannVesle Kari vår. Men også småstubber som Bråten Berg har laget en medley ut av flere småstubber under overskriften Besta syng barneviser.

Om du ønsker mer bakgrunnsstoff om noen av titlene på dette albumet, er det gitt ut en fin bok som bærer tittelen Den nynorske songskatten av Terje Aarset. Her finner du egne kapitler om blant annet Blåmann og Ung Åslaug.

Briljant spill

Musikerne på Songen er Annbjørn Lien på hardingfele og nykkelharpe, mannen hennes, Bjørn Ole Rasch, på trøorgel. Stian Carstensen på banjo m.m., Arild Andersen spille kontrabass mens Leiv Solberg trakterer gitar, torader og mandola foruten plystring. Bråten Berg har spilt med disse musikerne i flere sammenhenger. Arild Andersen har hun samarbeide med i forbindelse med Sagn og Arv, Annbjørg Lien og Bjørn Ole Rasch har spilt i Bukkene Bruse sammen. Jeg kjenner ikke til hvorvidt Solberg og Carstensen har spilt med henne i offisielle sammenhenger.

Arrangementene og lydbildet er spennende. Her er flust av finesser på de forskjellige instrumentene. Det er flotte klangfarger og briljant spill. Leiv Solberg har en banketone på slutten i hvert mellomspill på Eg gjette Tulla, akkurat der man ville sunget “ulla” i sistelinja “for ho var kru-ula i ulla”, spiller han nest siste tone med en elegant banketone på mandolaen sin. På låta Eg heiter Anne Knutsdotter har de laget en liten bluegrass-vri og Stian Carstensen knatrer ivei som ei mitraljøse på banjoen sin. Dette er en nytelse lydmessig om man liker lyden av akustiske instrumenter og har sans for klanger. Leiv Solberg spiller flere tette klanger på gitaren og Annbjørg Lien og Arild Andersen varter opp med et flott mellomspill med kontrabass og nyckelharpe på Eg gjekk meg opp på seterli.

Blåmann

Blåmann med melodi av Anne Haavie er et interessant eksempel her. Jeg finner grunn til å understreke at komponisten av tonen er Anne Haavie, det har vært kjent helt siden 1884 i Folkesangbogen av Jakob N. Kobberstad. En oppsiktsvekkende sleiv fra Bråten Bergs side, er her å oppgi “trad.” på melodi. Det er synd at et lag av musikere på dette nivået ikke har fanget opp den bommerten. Feilen ligger i at man har benyttet Norske Folkedansar av Klara Semb fra 1985 (førsteutgaven kom i 1922) som kilde. Les kapitlet om Blåmann i nevnte bok Den nynorske songskatten.

Men over til det musikalske. Sangen finnes innspilt i svært gode versjoner blant annet av Rita Eriksen med Arild Andersen, Knut Reiersrud og Einar Mjølsnes. Lillebjørn Nilsen har spilt den inn sammen med Steinar Ofsdal, for å nevne mine favoritter ved siden av herværende versjon.

Alle tre bør lyttes til med andakt og ærbødighet. Der hvor Bråten Berg er folkesangeren med sine brekk og “kvedarfrasering”, fargelegger Rita Eriksen litt mer i retning av country. På hennes versjon farvelegger Knut Reiersrud med gitaren ved at han i stor grad utbroderer og “svarer” melodilinja og legger på noen småløp på gitaren som ihvertfall jeg oppfatter som folketonetematikk. Lillebjørn Nilsen foredrar den på sin side forbilledlig som ei vise. Hans akkompagnement er en enkel gitar og Steinar Ofsdal på fløyte.

Lillebjørn har også den flotteste akkordrekka på tekstlinja “Bjørnen med sin lodne fell” med de enkle og rene akkordene C-Em-Am-F. Spill det og nyt! Bråten Berg og Co. bruker flere ganger C-C/E og så over til F. Arild Andersen og Knut Reiersrud spiller med Rita Eriksen, spiller de noen nedganger er vanskelig å notere med akkorder. De bruker mer enkelttoner E-D-C-H-A-G#-A med flageoletter på de første tonene. Veldig tøft det også. Nuvel, som han sa, her har vi ihvertfall et lite miniatyrstudium i besifring av melodier. Tre virkelig elegante måter å gjøre det på :-)

Vi må også ta med at det er litt ekstrakrydderier på Kirsten Bråten Bergs Blåmann-versjon.  Stian Carstensen spiller på pedal-steel-gitar. Skikkelig western. En “grand prix”-modulasjon har de også lagt inn. De går likegodt opp i D. Denne melodien ligger også godt for sag at jeg skulle nesten foreslått meg selv på sag-solo :-)

Bråten Bergs frasering og klang i stemmen kommer virkelig til sin rett på de rolige sangene. Der tilfører de og løfter sangene. På de raske sangene blir hennes mer lik mange andre, kanskje naturlig når man ikke får tid til å farvelegge tonene da. Plata er spilt inn i Kongshavn Studio hos Annbjørg Lien og Bjørn Ole Rasch.

Hør smakebiter fra plata på Kirsten Bråten Bergs myspace-side.

Kirsten Bråten Berg: Songen.
Utgitt på Grappa.

Publisert: 16. aug 2010.

Filed under: CD-anmeldelser Tagged with: . - permalink.

Skriv en kommentar