Troverdig visejazz

Med albumet ”Ei som går” gir Ann-Iren Hansen et troverdig bidrag til genren visejazz.

CD-omslagArne Ivar Hanssen

Ann-Iren Hansen kommer fra Øksnes i Vesterålen og har ifølge sitt nettsted arbeidet de to siste årene med egne tekster kombinert med nordnorske folketoner ikledd jazzgenrens stiltrekk. Produktet er blitt debutalbumet ”Ei som går”, innspilt i Danmark. Tittelen treffer godt, for her har både musikkuttrykk og tekst vandret over genreskiller og landegrenser og funnet hverandre i en ytterst interessant formel.

Hansen har ikke gjort det enkelt for seg selv med valg av genre og materiale, og her er heller ingen lettvinte løsninger. I stedet for det kommersielle har man valgt det særegne, up tempo-låter er byttet ut med meditative. For noen vil dette være et litt for utilgjengelig album. Samtidig er heller ikke de mest outrerte formene tatt i bruk — sett ut fra et klassisk viseperspektiv. Har du sansen for jazzens frie elementer, er dette en CD du vil nyte mer jo flere ganger du hører den. Mye er mollstemt, men intensitet og virtuositet er det lite å utsette på. Uttrykket er til tider minimalistisk, noe som gir luft i arrangeringene. Det understreker både den lengsel og melankoli som anes i mange av tekstene, ikke minst på tittelsporet:

Havet gjer
havet tar
og vi bor her så gjerne
men æ kjenn æ blir kald
når han ror i det fjerne

Nordnorske urbilder stilles opp mot jazzens modernitet, også i ”Storm”, albumets kanskje mest tilgjengelige spor. Her er melodien catchy, men brytes av en perkusjonssolo. Det er en trio høyt kompetente musikere vi finner på albumet, og de har heldigvis fått utfolde seg fritt.

Av CD’ens ti spor er syv av tekstene av Ann-Iren Hansen. De tre øvrige er tradisjonelle norske folketoner. Når jazzens frimodighet blandes med visens tradisjonelle form forventer man gjerne at det oppstår nye tolkninger som både tekst og musikalsk uttrykk drar veksler på. ”Ei som går” gir storsinnet mye rom til den enkelte tilhører å interpretere, slik nettopp all troverdig jazz gjør. Der ligger også styrken til albumet.

 

Filed under: CD-anmeldelser, Musikkpolitiet. Bookmark the permalink.

Skriv en kommentar