FRASPARK 4: Om musikkbransjen, vise-Norge og makt

AudunFRASPARK er en ny fast spalte fra daglig leder i Norsk Viseforum – her kan han boltre seg fritt uten filter av og til. Bidra gjerne med kommentarer!

Hvor får dere kjøpt vise-CDer i dag? Hvorfor er det ingen som vil selge CDene dine lengre? Hvorfor tjener man ingenting på strømming?

Audun Reithaug – tegning: Øyvind Rauset

Uansett om du betaler 100 kr måneden for å ha fri tilgang på ufattelig mye vise-musikk, eller kjøper CDer på bensinstasjoner, på nettbutikk eller kanskje, hvis du er heldig, på en ordentlig platebutikk, så er du forbruker, med forbrukermakt. Med fare for å skjære alle under en kam, så tør jeg våge den påstanden at visemiljøene er konservative når det gjelder å omfavne ny teknologi, spesielt til å høre på musikk.
Easy Listening. Tegning: Øyvind Rauset.
Norge og Norden står i spissen for en radikal endring i musikkbruk, en trend som er i ferd med å spre seg globalt, selv om USA henger etter. Trenden er: man kjøper ikke musikk som et produkt, man betaler for å få tilgang til å lytte på all musikk. iTunes står fortsatt sterkt i USA, men i Norge så er den på vikende front. Problemet med manglende lønnsomhet i strømming OG i CDsalg er at begge er avhengig av store volumer for å fungere økonomisk, og ingen oppnår store volumer så lenge markedet er delt.

Delingen mellom brukere av strømming og CDer er også et generasjonsskille. Et lite historisk tilbakeblikk: Husker dere hva som skjedde med musikksmaken i Norge rundt 2000-tallet? Ungdomsmusikk basert på nye trender nådde ikke opp på salgslistene, mens musikk som VAMP, Bjørn Eidsvåg, som har et eldre publikum, toppet listene. Det førte til at det var denne musikken bransjen satset på. For første gang i musikkhistorien var det ikke nye trender og ungdommens smak som styrte bransjens prioriteringer, plateselskapene måtte satse på de som fortsatt kjøpte CDer, og det var markedsegmentet i alderen fra 40 år og oppover. Det var gode tider, tenker du gjerne, mye fin musikk fikk TVreklameplass og mye oppmerksomhet. Men dette var tiden da en hel generasjon ungdommer lastet ned musikk gratis og platebransjen ikke evnet å tjene penger på ungdommens musikk [som utforsket nye trender]. Da vi rundet 2010 og strømmeøkonomien tok seg opp, ble det etterhvert et markant skifte på topplistene over den mest populære musikken. http://no.musicnorway.no/2014/05/13/russedominans-pa-topp-ti-liste/

Norsk musikk har nå betydelig lavere andel enn tidligere, og visemusikken er marginalisert.

De store plateselskapene er ikke lengre interessert i å gi ut musikk som ikke strømmes i hopetall, fordi forbrukerne ikke vil ha det. Samtidig er CD-markedet i ferd med å dø ut, fordi det selges for lite plater. Hvordan skal vi påvirke denne trenden? Hvordan skal vi sørge for at det norsk og norskspråklig musikk blir mer populært blant de store plateselskapene og i den delen av musikkbransjen som har tyngde til å skape en ny artist?

Du har kanskje skjønt svaret allerede? Bruk din forbrukermakt. Betal 100kr måneden og spill din favorittmusikk på strømmetjenester til alle døgnets tider, når dere trener, vasker opp, i bilen, overalt. Og hvis dere vil høre på musikk dere allerede har kjøpt på CD, hør heller på det på strømming, da får jo artisten betalt, dog bare noen øre.

Hvis dere alle gjør det blir det: mer penger i strømmeøkonomien, en lyttestatistikk som bedre speiler hele befolkningen sin musikksmak og en større sannsynlighet for at de store plateselskapene fronter den musikk du liker.

 


FRASPARK 3: Norsk Viseforum, “organisasjonen som samler hele vise-Norge”?

Dette er noe vi sier, for det gjør vi i stor grad, men fortsatt finnes det altfor mange viseklubber, festivaler og andre viseaktører som ikke er interessert i å være med. Noen sier at de ikke «ønsker å binde seg til én organisasjon» mens andre ønsker ikke at «de skal kunne pålegges noen form for rapportering eller papirarbeid».
På denne måten taper de masse penger.

Audun Reithaug, tegning: Øyvind Rauset

Norsk Viseforum er det verktøyet myndighetene bruker til å sørge for gode vilkår, økonomisk og strukturelt, for folk som vil drive viseklubb, visefestival eller konsertscene for viser.

For at kulturpolitikken skal fungere, må penger som bevilges komme fram og bli brukt på riktig måte. Det er en av Norsk Viseforums viktige funksjoner: Å viderefordele midler fra staten til dere. Det er derfor mange tilskuddsordninger krever medlemskap i NVF eller tilsvarende organisasjon.

Tafatt?Hvem ønsker å gå glipp av penger?

Når enkelte festivaler, klubber og scener som fokuserer på viser ikke vil være medlem i NVF, lurer jeg på hvorfor. Vet de hvor mye penger de går glipp av? Er de ikke interessert i midler som kan styrke foreningen de driver? Tror de at NVF har skjulte hensikter med å tilby dem et medlemsskap?

Om man synes at viser er stemoderlig behandlet i den norske offentlighet eller at organisasjonen står svakt i forhold til andre sjangerorganisasjoner, så henger dette også sammen med at det fortsatt er for mange aktører som står utenfor, folk som ikke ser verdien av at hele miljøet er samlet.

Blant våre medlemslag er det også for mange som ikke benytter seg av de søknadsordninger som finnes. Hvor mange har søkt støtte fra Musikkutstyrsordningen de siste årene? Det er også mange viseklubber som ikke ber om penger gjennom voksenopplæring eller momskompensasjon. En liten viseklubb fortalte oss at selv om kontingenten er på 600 kroner, fikk de tilbake over 2000 kroner ifjor pga moms-kompensasjonen og at Viseforum betaler tonoavgiften.

Er det uvitenhet, prinsipper, eller latskap som er årsaken i at de som driver med viser er så dårlige på å gjøre krav på de pengene som står til disposisjon for dem?

Meld inn deg selv eller visklubben din HER!

 


FRASPARK 2: Prisdryss til viseartister

Februar 2014: Som daglig leder i Norsk Viseforum er det viktig for meg å ta tempen på Vise-Norge. Og nå begynner det å skje ting!

Audun Reithaug

Mediene har ofte forbundet vise-sjangeren med litt eldre artister, derfor er det gledelig å lese i Vårt Land: «Folk-bølgen i Norge de siste to årene gir også gjenklang blant de yngre». Saken er en omtale av vise-kometen Sigurd Julius som nylig vant NRK sin Urørt-finale 2014. Urørt er “ungdomskanalen”  (med en lytter-snittalder på over 30 år) sin kåring av den beste nye unge artisten og vinneren får en katapultstart på karrieren.

Moddi

Vinner av Viser-kategorien i Spellemannsprisen 2013: Moddi (foto: Øyvind Andreassen)

Tidligere i år vant 26 år unge Moddi Spellemann i Viser-kategorien og på tampen av 2013 fikk Daniel Kvammen mye oppmerksomhet for sin debut med Bjella-lignende viser. Nå uttaler også bookingbyråer at “visesang” begynner å bli stuereint i markedsføringssammenheng,  en trend de mener henger sammen med Bjellas popularitet. I 2010 uttalte Frida Ånnevik at “Visesjangeren er litt vanskelig å bli plassert i. Med en gang man synger på norsk, blir man kalt visesanger. Det er en ramme som kan virke kneblende og trang.” Men med flere yngre utøvere som går fra engelskspråklig musikk og omfavner vise-sjangeren med både dialekt, lokal identitet og image som Sigrun Loe Sparboe og Erlend Ropstad er det en endring i emning. Historien gjentar seg aldri så noen ny visebølge kommer ikke tilbake, men det er definitivt noe som er iferd med å skje blant unge utøvere og låtskrivere.

Fortsatt har «viser»-begerepet store strukturelle utfordringer, spesielt overfor musikkbransjen. Blant annet så finnes ikke sjangeren «viser» innenfor strømmetjenester, som faktisk er framtidens måte å lytte på musikk i. Dette henger sammen med at bransjen er internasjonalisert i den grad at kun sjangerbetegnelser som kan overføres direkte til en anglo-amerikansk forståelse blir brukt. NRK publiserte også nyheten om Pete Seegers bortgang med å skrive «visesangeren Pete Seeger», men det ble raskt endret til «folkesangeren Pete Seeger». «Folkesangeren» er et interessant begrep, naturligvis direkte oversatt fra «folk singer» men «folkesanger» er noe helt annet enn «folkemusiker». Selv om den internasjonale ekvivalenten til visesanger og viser er folk og folk music kan vi ikke kalle det «folkemusikk» i Norge.

I Danmark kaller de fleste unge seg for singer/songwriter uansett hvilket språk de synger på eller hvordan de pakker inn musikken. Der virker visebegrepet mer tapt for yngre generasjoner, så kanskje vi kan slå oss litt på brystet over at vår tilstedeværelse har utgjort en forskjell opp igjennom årene?

 


August 2013: Hvor er viseklubben din om 20 år?

Selv om vi ikke har noen offisiell oversikt over medlemmenes alder, er det ikke til å stikke under en stol at gjennomsnittsalderen blant organisasjonens medlemmer er høy.

En pekepinn kan være statistikken som viser hvem som følger oss på Facebook. Den viser at 60% er i alderen 55–64, selv om dette er en aldersgruppe som har lav oppslutning på Facebook, under 5%.

Jeg har i det siste pratet med en del av dere som driver disse flotte viseklubbene vi har rundt i landet, og med få unntak gir dere meg det samme bildet, snittalderen stiger for hvert år og ungdommen glimrer med sitt fravær. En klubbleder sier som sant er at det er jo ikke så rart. Ungdommen har jo ikke lyst til å være med i en pensjonistforening. (Teksten fortsetter under bildet)

Henrik och Valter

Fra Visans Vänner i Helsingfors der de har gjennomført en foryngelsesprosess de siste årene.

Ungdommen, som i disse dager gjerne blir 30 før de er voksne, er jo interessert i viser. Men å samles i klubber for å spille dem sammen, er ikke en nærliggende aktivitet. Å opptre på åpen scene med egenskrevne låter frister mer i disse talent/idol-tider.

Er viseklubben (med den organisasjonsformen vi har i dag) passé, eller fins det håp – bare den tilpasses, slik de har klart det i BØRRE på Raufoss? Skriv gjerne en kommentar under denne teksten!

Hva kan vi lære av våre nordiske naboer? Vårt nye nordiske visetidsskrift kommer med nytt nummer i oktober, og der vil vi blant annet få møte ungdommer fra en viseforening i Helsingfors som har gjennomgått en foryngelseprosess. Kanskje noe inspirasjon å hente der?

Hmmm… Har du ikke abonnert på bladet enda?

Tegn abonnement her.

 

Filed under: Artikler, Fraspark Tagged with: . - permalink.

En kommentar til FRASPARK 4: Om musikkbransjen, vise-Norge og makt

  1. Henrik Huldén sier:

    Vismiljön har alla möjligheter att bli den första föreningsverksamheten där generationsväxlingen är en organisk del av utvecklingen. Musik, sång och estrad är lockande för alla åldrar.

Skriv en kommentar