Gry Sveen: Katter, viser og kinasilke

Gry Sveen: Fra et kjøkkenbord på Vinstra

«Den som har katt, lever lenge», sa kineserne som fant opp både silkeslåbrokene, nyttårsrakettene og spagettien lenge før folk i Europa krøp ut av hulene sine og begynte å oppdage verden. Her oppe i «Nord» satt det vel en og annen hårbevokst og hardfør stabukk og dunket på et avgnagd lårbein mens han gryntet mot månen.

Kineserne derimot tasset rundt i slåbrok og silketøfler med en katt i hælene. Satte seg ved floden og skrev poesi på fire linjer om månelys og vannliljer, katter og kjærlighetens plager når man er ung.

“Det er en viss forskjell på oss og kineserne,” sier jeg til etterkommeren av den “hårbevokste og lårbeinsdunkende grynteren” når han setter seg ned under kirsebærtreet i hagen og klager over gode visetekster som slettes ikke vokser på trær. Langt mindre lar seg skrive sånn i en fei. Alt tar så uhorvelig lang tid her i “dalen” – så nær som sommeren i år, da. Den forsvant midt under kirsebærblomstringen. “Sånn cirka to viser i året er vel neppe noe å gjøre seg feit på,” sukker grynteren som leser kinesisk poesi for tre lurvete katter, ei bikkje samt kone innpakket i ullpledd en hel sommer.

Det er noe merkelig med høsten. Spesielt slike ubestemmelige grå høstdager hvor en setter seg ned under halvmodne kirsebær bare på trass. På slike dager sukker grynteren min over alt det han ikke får gjort og alt det han får gjort, men som tar så uhorvelig lang tid, slik at det ikke blir tid til… osv.
“Den som har katt lever lenge,” sier jeg…

“Men livet er ikke for amatører,” siterer grynteren som har vært på visetreff sammen med kvadratrøttene fra 70-tallet. “Det er ikke som før,” sier han.

Den gangen røttene var unge og langt mer hårbevokste, spredde visesangen og konsertene seg fra scene til køyesenger og luftmadrasser og tok aldri slutt. Man tenkte ikke over om det var en eller ti viser man hadde tilgode å skrive. Man gikk ikke så pent til ro i egen køye. Puttet ikke mobiltelefonen mellom undertøyet for å skjule den for ubudne gjester. Det man hadde, la man fritt på bordet og sovnet midt i et hyggelig refreng. Man våknet ikke om morgenen i full panikk og trodde seg bestjålet. Bare fordi man hadde glemt at kommunikasjonsredskapet lå gjemt i en skitten truse.

“Men det hendte at sommeren forsvant før den hadde begynt den gangen også….og visetekstene krøp aldri pent ned på papiret sånn helt av seg selv,” svarer jeg og vet at nå forsvinner grynteren inn for å tygge på “månelys og kjærlighetens plager”.
Kattunger. Tegning: Øyvind Rauset.

For når han har gryntet tilstrekkelig en hel våt sommer og sittet en høstdag og talt halvmodne kirsebær – da løsner tankene og slipper seg ned på papiret. Jeg vet at når natten kommer synger han ei ny vise, lever lenge og glemmer alt om dårlig produksjon.

Jeg klapper kattene og blir myk som kinasilke når de første tonene fra ei ny vise blomstrer i høstmørket. Hva hadde vel livet vært uten? Jeg behøver ikke være kineser for å sitte her og kjenne på at katter og viser må være laget av samme slags stoff,

«og den som har det, lever…»

 

– Flere essays: “Fra et kjøkkenbord på Vinstra”. 
(Fra Norsk Viseforums arkiv 1975–2003).  
Publisert på nett: 12. jan 2011
Filed under: Fra et kjøkkenbord på Vinstra Tagged with: , . - permalink.

Skriv en kommentar