Lars Harald Storebø er en singer-songwriter født i Sandefjord, nå bosatt i Oslo. På omslaget av utgivelsen Seks utvalgte fra 2013 forteller han at han opprinnelig skrev på engelsk, men at han etter sitt universitetsstudium i norsk hovedfag kun skriver på morsmålet. Samme sted utrykker han følgende: «Å skrive låter er for meg å skape helhetlige uttrykk – der stemme, tekst, melodi og gitarspill harmonerer sammen. Låtene kan fungere helt enkelt – med sang og gitar eller med større arrangementer som involverer flere instrumenter.»
Knut Arild Melbøe
Som tekstuttrykk har sangpoesien sin egenart, som særlig når tekstforfatteren også er låtskriver som i Storebøs tilfelle, blir til i samspill med det sanglige uttrykket og musikken som skapes. Sistnevnte kan ofte knyttes til en sjanger, og Lars Harald Storebøs andre soloutgivelse, Flukt og avskjed som her skal anmeldes, kan for de fleste sangenes del knyttes til visesjangeren.
Men hva karakteriserer visen? For meg er visens fellesnevner først og fremst en bærende tekst som gjennom sitt tema og budskap berører lytteren på et grunnleggende og gjerne lettfattelig plan. En kan kanskje også betegne uttrykket som folkelig-populært, noe som ofte gjør det lettere å ta til seg visen enn diktets mangetydighet, ikke minst når diktet også har trekk av avantgarde.
For meg taler visen like sterkt og klart, ja kanskje klarere, dersom fremføringen er enkel og rett frem, noe Storebø også er inne på i sitatet over. Viseteksten fungerer ofte best når tilhøreren bokstavelig er med på notene fra første verselinje og første anslåtte akkord. Nå byr Storebø på sin side i sitt album Flukt og avskjed ikke på en enkel og strippet fremføring. Fire profesjonelle musikere deltar, dels også på arrangementene, og ved siden av Storebø selv på gitar og vokal er det særlig Thor Erik Fjellvang på tangenter, og ikke minst Freddy Holm på en lang rekke strengeinstrumenter, som utmerker seg. Lydbildet, som på flere av albumets ni låter bringer oss utover visen, er da også rikt og velspilt. Hele albumet er dessuten stilfullt produsert med stor sans for detaljer.
Men tilbake til tekstuttrykket: Sangpoesien har en særlig styrke gjennom muligheten til å ta samtiden på pulsen. Og Storebøs album som kom høsten 2018, starter da også med noe som preget hele 2018, metoo-varslingene. Ja, i skrivende stund er vi i gang igjen idet Aps tidligere nestleder på nytt settes under offentlighetens lupe. I låten Kast den første steinen kommer det frem en side ved medias til tider ubønnhørlige oppfølging av metoo-kampanjen, som har vært påfallende lite fremme i debatten. For hva skjer med det mennesket som har «forbrutt seg» og som må tåle medias nådeløse lyskastere? Jeg gjengir Storebøes tekst her i sin helhet:
De har noe på deg / De har noe på deg
De har noe å skrive om / De har noe å skrive om
Noe fra langt tilbake i tida / Noe fra langt tilbake i tida
Hva var det så du gjorde? / Hva var det så du gjorde?
Du tok deg vel til rette / Du tok deg vel til rette
Og nå skal alt dette for en dag
Og det kommer bare igjen og igjen
Er fortida en fiende eller venn?
Ja, det kommer bare igjen og igjen
Hva er fortida – en fiende eller venn?
Det koker i eteren / Det koker i eteren
Varsellampene lyser / Varsellampene lyser
Se, det står noen der og peker / Det står noen der og peker
De står med penn og blitzlys / De står med penn og blitzlys
Du skaffet deg et navn / Ja, du skaffet deg et navn
Og nå er allting tilsølt / Ja, nå er allting tilsølt
Alt er dypfølt, likevel så fjernt
Og det kommer bare igjen og igjen …
Du går inn i skogen / Du går inn i skogen
Til ensomhet og stillhet / Ensomhet og stillhet
Gjem deg i hytta! / Gjem deg nedi i hytta!
Men du går ned mot havet / Du vandrer ned mot klippene
Det er loddrett ned en fjellvegg / Loddrett ned en fjellvegg
Den skarpe egg, og havgapet til sist!
Kast den første steinen / Du som selv er uten skyld
Kast den første steinen / Du som selv er uten skyld
Kast den første steinen
Kast den første steinen
Kast den første steinen
Slik slutter albumets første sang faktisk med et Kristus-sitat, som i denne konteksten antyder en mulig katastrofe. For hva skjer med den fordrevne? Kaster vedkommende seg i havet? Er det en avskjed? Hvor langt og lenge skal slike prosesser, i mange tilfeller helt utenfor rettsstatens normale justis, få gå? Det er et betimelig spørsmål på samme måte som albumets andre høydepunkt, låten Mare Nostrum, som tar opp sjebnene til de mange som forliser i Middelhavet og deres helt uvisse situasjon på vei mot Italias kyster. Setningen «Vi hadde betalt en høy pris for vårt kommende forlis», brenner seg fast. Blant dem som flykter er det mange som etter internasjonalt lovverk faktisk har rett på asyl.
Låten Skrangletoget (Sangen om frihet og brød) fører, med noe jeg oppfatter som klare musikalske referanser til Kris Kristoffersens Me and Bobby McGee, oss inn i ubeboelige byer som må forlates på grunn av krigshandlinger. Vi hører om Aleppo og blir minnet om syrernes lidelser, men også mange andre krigsherjede steder på jorden nevnes der befolkningen etter å ha mistet alt, søker «frihet og brød». I Den siste natten er det igjen bilder om flukt fra krigshandlinger det synges om. For Janis Joplin som gjorde sangen verdenskjent, var ordene: «Freedom’s just another word for nothing left to loose…».
Lars Harald Storebøs debutalbum Byens blodige blues fra 2014 brukte ved siden av å knytte an til urban bykultur, havet som tekstmetafor, blant annet i Seilergutten. Bruken av havet som virksom tekstmetafor forsterkes i Flukt og avskjed. Her blir havets vidder og uendelighet til en formidler av livssjebnen. I emigrantvisen Stornoway følger vi Jens Johan Johansen som mister kone og barn i et forlis over ‘dammen’, kanskje en eller annen gang på 1880-tallet. I sangen I en liten by ved havet søker jeg-personen glemsel for en tapt kjærlighet, og ‘havet’ formidler nye horisonter der livsendringer, der sorg og savn, passerer revy.
Det siste tegn fra deg var nådeløst
Pusten din – så gjennomtrengende
Å rusle ned esplanadaen er min trøst
I en liten by ved havet, til en strandkafé
Der kan jeg skimte dine trekk
I hver forbipasserende
Og hvorhen jeg reiser vekk
Så er du stadig med
Refrenget har ord som vi vanligvis tyr til for å betegne alt fra en forkjølelse som ikke vil slippe taket til en spiker vi har slått for hardt i veggen… I den gode visen får ordene fornyet kraft. Hør bare på dette: «Du er den siste rest av en sønderreven sol!» og så refrenget:
Den sitter i, den sitter i
Den sitter i, til evig tid
Alt sitter i, alt sitter i
Alt sitter i, til evig tid
Lars Harald Storebøs røst er verd å lytte til så vel som hans sangpoesi. I Innlandsisen får jeg opp Jan Eggums uforglemmelige De skulle begrave en konge stor. Men til tross for at Storebø i sin poesi er god til å skjule hva som egentlig skjer eller har skjedd, noe Eggum sjelden gjør – det er ingen tvil om at kjerringa som skulle hente vann i hans låt, «dauer» – så kommer det i alle fall hos meg opp et spørsmål. Det er noe helt nytt i emning hos kvinnen som har fulgt moren på hennes syke- og dødsleie, og i Storebøs låt er det gåtefullt idet han synger om «vårløsning og fred». Det er en avskjed i dette; er det også død?
Og en innlandsis som revner
Og vannmasser som flyter
Og en by som speiler seg
I et innlandsvann i meg
Har kvinnen tatt farvel med dette liv? Har det skjedd en ulykke? Har hun gitt seg selv hen til vannets element? I alle fall gir sangpoeten seg hen gjennom sin identifikasjon. Der blir en vakker avskjed med en mulighet for videre liv i en ny dimensjon. Og det trenger vi utvilsomt flere sanger om i vår populærkultur.
Hvert år gis det ut et titalls album her i landet med artister som de aller fleste ikke har hørt om. Og det er slett ikke sikkert de slipper til på Uhørt-festivaler eller Off-Larm som er et helt nytt forsøk på å revitalisere visesjangeren. Gudene vet om Storebø blir spilt. Kanskje vi skulle rette det til ‘NRK-gudene’ – eller de programansvarlige – for det er de som bestemmer skjebnen til kunstneriske ytelser, altså om de blir spilt og hørt i det offentlige rom eller ikke. Det er synd for det ligger mange kvaliteter her som også har spiren til noe nytt og vesentlig, og som slik ikke får den oppmerksomhet de fortjener.
Lars Harald Storebø: Flukt og avskjed
Nobel records, 2018.
Publisert: mai 2019.