En lettvint tittel, siden plata heter «Gnistene fyker» men Aakervik klarer å følge den opp. Dette er hans debutalbum, men lyden, låtene og ikke minst framføringa har et gjennomgående profesjonelt preg og gir den gode lytteropplevelsen du vanligvis bare får fra veldig erfarne artister.
Norvald Næss
Dette er et rock-album, laget av en viseartist med lang fartstid som låtskriver og visesanger. Han har jobbet i visemiljøet i Oslo, bl.a i Nye Skalder og på Alexandria, gått på Viseskolen i Kungälv og hatt konserter og viseturnéer i Sverige, der han har bodd i ti år. Mange viseartister bruker elektriske instrumenter og store arrangementer når de gir ut plate, og det gir gjerne et slags visepop-resultat. Ikke så her: Dette er et ekte rockalbum tvers igjennom fra a til å. Likevel hører jeg vise-låtskriveren i bakgrunnen, særlig på enkelte sanger som den nydelige hyllesten til Göteborg (sunget på svensk, ikke götebor’ska riktignok) og den mer stillferdige Nanana. Det gode rocke-groovet besørges først og fremst av Martin selv, med sin sang og sitt herlige gitarspill, ikke minst på slide som preger flere av låtene. Men han har en gjeng dyktige folk med seg: Lars Birkelund og Torbjørn Holte fra Oslo Radio-Orkester, Runar Johannessen og noen ekstremt gode solister som Per Willy Aaserud på trompet. Tekstene er på norsk, og produksjonen er så god at du hører dem godt gjennom det fete kompet. Det kan vi nok takke superprodusent Øystein Vesaas for (ja han slekter på DEN Vesaas)! Hans studio Lydkjøkkenet har bidratt på en rekke oppsiktsvekkende underground-prosjekter de siste årene, og sjøl tror jeg nok framtida vil verdsette ham høyere en samtida gjør. Tekstene ja: Her er vi inne på det som norske viseartister ofte lider under i forhold til dem som skriver på engelsk. Norske tekster blir forstått av et norsk publikum og dermed tatt alvorlig, mens de engelske gjerne går tvers igjennom hodet uten å stoppe noe sted. Så de norske «engelske» tekstene kan inneholde så mye floskler og klisjéer de bare vil, uten å få et eneste minus i margen av anmelderne. Men skriver du norsk, er øksa straks framme. Jeg syns dette er trist på kort sikt, men også bra, for det øker fokuset på kvalitet (iallfall for de norskspråklige). Så her er mitt lille minus i margen: 90 prosent av tekstene på dette albumet handler om mer eller helst mindre (u)heldige forhold til personer av det annet kjønn. Det kunne lett fått albumet til å virke litt snevert, jeg mener, det fins jo andre sider ved livet enn dette. Jeg synes også han noen ganger, f.eks i «Nanana», legger an en litt kunstig macho-stemme som ikke helt passer med teksten. Martin har bidratt på den nordiske skiva «Nordiska Spår» med tidligere elever fra Visskolan i Kungälv. Hans låt «Jazzmystikk» er en morsom swing-aktig låt, til overmål spilt inn live. Med den i bakhodet ser jeg tydelig at denne artisten har spennvidde større enn de fleste. På «Gnistene fyker» synger Martin sine enkle (og til tider litt tenåringsaktige) tekster med en slik overbevisning at du blir revet med uansett. Du skal ikke lese disse tekstene, men høre dem sunget (jeg sier det rett ut: IKKE les dem)! Og legg merke til hvordan han bruker stemmen som et instrument, med svært bevisst forhold til hvor han setter inn vibrato og hvor han lar være. Utrolig bra. En spesiell ting med dette albumet er at det ikke er gitt ut som fysisk CD, kun digitalt på iTunes/Phonofile og Wimp/Spotify. Det gir den et drawback i forhold til «normale» CDer i det at de fleste anmeldere bare vil skrive om fysiske plater. Men rene digitalutgivelser ser ut til å være en trend som vil øke i årene framover. CD-salget går nedover, og produksjon av plater blir en ren utgiftspost som mange vil se som unødvendig. Unntaket er vinyl, men det gjenstår ennå å se hvor langt det vil gå. Denne utviklingen gir oss som elsker viser og andre «smale» musikkformer en ny oppgave: Vi må støtte de artistene vi liker ved å kjøpe album digitalt, i tillegg til å høre dem på Wimp, f.eks. Dermed får artisten mulighet til å overleve og lage nye sanger for oss. Dette gjelder også Martin Aakervik, som jeg synes er en glimrende låtskriver og artist. Jeg har selv kjøpt plata på iTunes, og håper mange av våre lesere vil gjøre det samme! 
En sterk femmer får denne plata av meg, særlig fordi den vokser for hver lytting, et godt tegn i min bok. Et ekstra pluss til tittelåta Gnistene Fyker som gir den etterlengtede grooven som suger deg inn i rocken.
Martin Aakervik: Gnistene fyker (CD) 2014, Teigene Kultur.