Ingebjørg Loe Bjørnstads ”Hæm” er et modent og innholdsrikt debutalbum.
Arne Ivar Hanssen
”Hæm” har vært ute på markedet en stund, men fortjener kanskje desto mer en nærmere omtale nå da de fleste anmeldelsene har vært å lese både på nett og i aviser.
Den megetsigende tittelen er hentet fra en av låtene og står godt som overskrift for hele CD-en, for motivbruken kretser rundt den nære sfæren, heimstadrelatert uten å bli naiv, tett uten å bli direkte innadvendt. Den musikalske innpakningen kunne da knapt ha vært bedre valgt, for den består kun av tre elementer: Bjørnstads vokal, hennes tekster og Frode Haltlis trekkspill.
Produksjonen er overhodet ikke så enkel som det høres ut. Balansen er selvforsterkende: Vokalen er tørr, noe som gir nærhet og fremhever teksten, mens Frode Haltli viser hver gang han drar i belgen hvor undervurdert trekkspillet egentlig er som instrument. Han legger inn fyldig og stemningsskapende akkordspill og kreative fraseringer samtidig som han harmoniserer med vekselvis tekst og vokal.
Her er ingen klisjeer, hverken i verselinjer eller melodi. Bjørnstad synger på surnadalsdialekt, og slik er teksten også transkribert i CD-heftet. Dialektbruken gir en nærhet og genuinitet som her synes umulig å gjenskape på annet vis. Tekstene har lyriske kvaliteter det er vel verdt å se nærmere på og tåler i høy grad nærlesing: ”Æn anna song” er klassisk visemateriale, med et sluttpoeng like gripende som det er brutalt; den Jakob Sande-aktige ”Ælva” maner suggererende frem uhygge.
Det er vekslende dualisme mellom lys og mørke, liv og død og et lyrisk «jeg» som er distansert og i ubalanse med omverdenen. Velger man å høre albumet kronologisk, kommer da også forsoningen: Vann og regn går igjen som mørk symbolikk i mange av visene, men forløses i siste linje på sluttsporet ”Morgon”: Du legg på handa mi og søv så æn ængel Dynå e hæt og rægne fell så stilt det kan.
”Hæm” er et uvanlig album, ikke bare som debut for en visesanger og tekstforfatter, men som modent og solid kunstuttrykk i det fruktbare grenselandet mellom jazz og viser.