Lederspalten i VISOR har siden starten vært reservert for poli­tikere – som Finlands tidligere innenriks-, miljø- og forsvarsminister Jan Erik Enestam, Norges kulturminister Trine Skei Grande, Stortings­president Olemic Thommessen pluss andre kjentfolk som har noe viktig å si om viser. Men denne gang gjør jeg et unntak, da nummer 14 er mitt siste som redaktør!

Øyvind Rauset

Det er med vemod jeg nå sier farvel til alle trofaste lesere og venner. I 14 år har jeg jobbet med å lage nettsidene viser.no, etterhvert også bladet Viser.no med 14 nummer fra 2008 til 2012, og like mange utgaver av bladet VISOR fra 2012 til nå. Når jeg til nyttår går av med pensjon, håper jeg stafett­pinnen går videre til nye og yngre krefter. Jeg regner med at ny redaktør vil være på plass en gang i mars 2020.

Det har vært en forunderlig og fin reise gjennom disse årene. Da jeg begynte i 2006 var Leo Leonhardsen daglig leder, og Norsk Viseforum en relativt liten organisasjon som tydelig merket at visebølgen fra 70-tallet var over. Selv ordet «viser» ble sett på med skepsis, unge viseskrivere og -artister kalte seg heller «singer/songwriters». 

Viser.no-forside

Forsida til Viser.no-bladet nr 11.

Leo ba meg jobbe med å gjenopprette nettstedet viseforum.no som hadde ligget nede noen år. Jeg oppdaget ved en tilfeldighet at vi også eide domenenavnet «viser.no», så jeg bytta til det. Vi ønsket jo å få visebegrepet tilbake i folks bevissthet som noe positivt – og helst også spennende. Leo ville også få igang et blad slik vi hadde hatt noen år tidligere, og Viser.no-bladet startet opp i 2008 med 4 nummer i året.

Riksförbundet Visan i Sverige sendte oss i 2011 en forespørsel om vi kunne gjøre bladet til et felles svensk/norsk prosjekt, men da det uventet ble nedlagt på Viseforums landsmøte året etter, sendte Leonhardsen en søknad til Nordisk Kulturfond om støtte til å opprette et større nordisk viseblad. Og det fikk vi heldigvis! 

For meg ble det en stor opplevelse å få jobbe sammen med Sverige og Danmark – først Lasse Zackrisson og senere Ivar Sjögren i Sverige, Kim Ravn-Jensen i Danmark og Norden-forkjemperen Henrik Huldén i Finland. Men for å være helt ærlig… jeg hadde ikke trodd det kom til å holde økonomisk i mer enn 6–7 nummer. Og nå har vi allerede klart 14!

Jeg vil takke alle de gode bidragsyterne som har skrevet artikler og plateomtaler, helt gratis uten annen lønn enn den som kommer i himmelen… Uten dere hadde ikke bladet klart seg og blitt den viktige budstikka den er for viserørsla i Norge og resten av Norden.

Det som er spesielt med bladet (i likhet med forgjengeren Viser.no), er at det i liten grad er tidsbundet. Vi har stoff som er like interessant mange år etter utgivelse. Så dere kan gå tilbake og laste ned pdf’er av bladet Viser.no på nettsiden av samme navn og finne spennede stoff – og også VISOR-bladet vil kunne leses ditgitalt i framtida. 

Viktigst av alt: Viser som positivt begrep styrker seg i Norge igjen! I løpet av de siste 10 årene har stadig fler unge folk-, rock-, pop- og jazzartister blitt stolte over å si at de også lager viser! Etter at Audun Reithaug kom inn som daglig leder, ble dette enda mer markant, med hans høylydte utspill overfor stat og presse, ikke minst bidro han til å redde visekategorien i Spellemann-prisen.

Jeg har sterk tro på at en ny visebølge er i emning, ja faktisk allerede er i gang her i Norge! På 70-tallet ble vi inspirert av kampen mot Vietnam-krigen, og i Norge fikk grasrota et stort løft etter nei-seieren mot EU i 1972. Og dette skrev folket viser om – masser av viser! I dag er klimakampen blitt en stor bevisstgjører. For ikke å snakke om at verdens mektigste land har en serieløgner som president, med selvbilde og oppførsel som en borskjemt 6-åring! Hva er det ikke å skrive viser om i dag…? Visekollektivet og Plate­selskapet No. 13 er tegn på at politisk visekunst er på vei opp igjen i Norge, og Jan Hammarlund står fortsatt på i Sverige!

Bare et siste ord før jeg går: La oss knytte nevene og engasjere oss i tida vi lever i, og som våre etterkommere skal overta!VISOR forsider nr 1-14

Publisert i VISOR nr 14, og på nett 11. des. 2019.