Kåre Indrehus er ute med sin tredje plate. Den produktive trubaduren har gitt ut én plate hvert år siden 2017, og på Livet på landet får vi servert flere lune låter der tekstene i stor grad spinner rundt dagligliv, familieliv, kjærlighet og dunkelt vennskap.

Ådne Evjen

Kåre Indrehus har i intervju sagt at han nærmest bobler over av trang til å skape nye låter og nye historier. Denne kreativiteten har frambåret tre LP-er på like mange år fra den særegne poeten og trubaduren fra Sunnmøre. Han har ikke vært fremmed for gjennomgangstemaer på de to foregående platene sine, og denne gangen er det en ny livssituasjon som til en viss grad har farget albumet: Han har flyttet på landet med sin lille famille, og har følgelig gitt albumet tittelen Livet på landet. Plata starter med å gi inntrykk av at Indrehus har vært en del på flyttefot – både fysisk og mentalt. Låten heter Vagabondens vise og handler om rastløshet, men samtidig handler den om den iboende trangen til å finne hjem på flere plan i livet. 

Kåre Indrehus lager personlige viser om vennskap, kjærlighetsforhold og familieliv. Det som skiller Indrehus fra mange andre i samme sjanger, er den høyst personlige vokalstilen hans. Det er et bumerke som gjør at man straks kjenner igjen en Indrehus-låt når man hører den. Man skal kanskje være forsiktig med å trekke paralleller til Bob Dylan, men jeg har lyst til å gjøre det likevel. Med Dylan er det ofte sånn at enten digger du stemmen hans eller så syns du det blir for raspete og sært. Når du imidlertid først har latt ham komme under huden din, er du nærmest frelst. Sånn syns jeg også det er med stemmen til Kåre Indrehus. Den har tonnevis av personlighet, karakter og særpreg og skiller seg ut fra mengden på en fin måte.

Basis for låtene er Indrehus sin akustiske gitar. Når han spiller live er det bare han og gitaren (og innimellom munnspillet) på scenen. På platene har han fått hjelp av andre musikere. Så også på denne plata. I enkle, men effektfulle arrangement har han med seg orgel noen steder, kontrabass på andre låter, piano og lett jazzete tromming på andre.  På tittellåten har Indrehus sågar funnet fram elgitaren som ekstra krydder. Verdt å nevne er også at han har fått med seg kona Maria Ingrid Vossgraff Moro på vokal på den samme tittellåten. Hun gjør en svært så fin figur i duett med sin mann. Hun har en lys og klar stemme som står godt til Indrehus sin mer uortodokse vokal. En annen fin duett er den siste låten på plata, Svette & Slit. Her er det Sandnes-artisten Kim Laland og Indrehus som samsynger på en humoristisk låt om artisttilværelsen: «Åååå – e vet så godt ka du skal si – Åååå – e har ingen respekt for arbeid eller for flid/Og har ikke tid til svette og slit, ganske fortapt i mitt eige geni/For e vil bare bli rik, bare bare bli rik, rik på musikken min.»

Det er usikkert om han blir direkte rik på musikken sin, men sannelig tror jeg ikke Kåre Indrehus har begått sin beste plate så langt i karrieren. Indrehus synger «Men det er så få som vil høre en morsom type med sur gitar, når man heller kan gå på brygga og se en kjendis danse cha-cha-cha.» Nå får vi likevel håpe at plate- og konsertpublikummet ser at bak Indrehus’ svette og slit, har vi å gjøre med en spennende og tvers gjennom ærlig og særpreget artist. En artist som – hvis du gir ham tid – vil krype under huden din og bli der.

Kåre Indrehus, foto: Ådne EvjenKåre Indrehus, foto: Ådne Evjen.

–> Her er et intervju Ådne Evjen laget med Kåre Indrehus i Musikknyheter i fjor høst.

Annonser