Noe som kan ligne en revolusjon innen notetegning har skjedd under radaren de siste to årene. I oktober 2016 kom programmet Dorico fra Steinberg, som også lager det glimrende komponist-verktøyet Cubase og iPad-versjonen Cubasis som vi skrev om i forrige nummer.

Øyvind Rauset

Programmet er oppkalt etter Valerio Dorico, en italiensk boktrykker fra 1500-tallet (som sikkert også trykket de første notearkene). Prosjektet oppsto da Steinberg hyret hele teamet bak Sibelius (av mange ansett som verdens mest avanserte noteprogram) for å utvike et helt nytt prosjekt fra grunnen av, uten å behøve ta hensyn til de utallige omveier og «lappinger» av gammel kode som må til for å videreutvikle tilårskomne programmer (laget før dagens raske 64-bits prosessorer, f.eks). 

Det tok 4 år, men allerede ved start høsten 2016 ble det klart at de var på rett vei. Siden da er Dorico kommet til versjon 2 og er allerede mer brukervennlig enn Finale og Sibelius. Noen  detaljer gjenstår fortsatt, som f.eks gitar-tablatur – som forhåpentlig kommer i versjon 3 i løpet av 2019. 

Flere programmer i ett

Jeg har tidligere anbefalt at man starter komposisjoner i et sequencer-program som –Cubase, Logic eller ProTools for å få et mest «menneskelig» resultat når du vil lytte på det du har laget. Så eksporterer man fila til et noteprogram og lager notene derfra (eller tar dem direkte fra note-modulen i sequencer-programmet). Om man starter komposisjonen i et noteprogram og spiller det tilbake, låter det hypermaskinelt og teknisk, da noter jo er strengt kvantisert: alle anslag og lengder kommer eksakt på slaget, mens mennesker er litt mer… menneskelige. 

I Dorico har de løst dette ved å lage en avspillings-modul der du får fram et pianorull-vindu og kan variere lengder og anslagsnøyaktighet slik at det høres «normalt» ut, uten at det påvirker noteverdiene! Dette har ingen tenkt på før, merkelig nok.

5 moduler

Dorico er bygd opp av 5 separate «moduler» hvor hver er som et separat program. Først kommer Oppsett/Setup der du setter innstillinger for stykket og lager Musikere/Players – til ei vise med vokal, gitar/piano og bass lages 3 musikere som vil spille det du lager på hver sine instrumenter. Det følger en masse lyder og instrumenter med Dorico, så du får et godt bilde av hvordan stykket vil høres ut live. 

Neste modul er Skriv/Write – det er her du vil være mest, når du spiller inn musikken, enten note for note med mus eller tastatur, eller med et tilkoblet midi-keyboard – det siste gir best kvalitet da anslagsstyrken på hver tone blir slik du har gjort det på tangenene. 

Tredje modul er Gravør/Engraver, her gjør du fintilpasning av hver enkelt note, f.eks lengre eller kortere notehalser, om du føler for det (denne mangler i billigversjonen Dorico Elements, men vil neppe være noe savn for nybegynnere). 

Play-modulen

I PLAY-modulen kan du fintilpasse avspillingen som i Garageband eller Cubase og få den til å låte menneskelig, ikke mekanisk som i andre noteprogrammer.

Spill/Play-modulen lar deg spille av komposisjonen, og her kan du fininnstille framføringen så den høres ut som du vil. Du redigerer tonenes lengder og starpunkter på en «piano-rull» som i en sequencer, og får en mer naturlig avspilling.

Den siste modulen heter Utskrift/ Print, her velger du hvordan stykket skal se ut på papir og du kan lage full layout med bilder og tekst. Utenom å skrive ut kan du lage en PDF-fil eller eksportere til midi eller XML om du vil jobbe videre i et annet program (noe det skulle være liten grunn til). 

Flere sanger i én fil

Dorico innfører et begrep kalt Flow, med det menes en del av en større helhet, som sanger i en visebok eller satser i en symfoni. Som at en Excel-fil kan ha flere regneark. Dette forenkler arbeidsflyten, og gjør at du ikke trenger sette opp hver sang på nytt for hver gang. Én fil = én visebok!

Selvkjørende bil

Steinberg sier selv at Dorico skal føles som en «selvkjørende bil» med kunstig musikalsk intelligens, som skal gi komponisten mulighet til å droppe det tekniske, lene seg tilbake og bare konsentrere seg om å komponere. Så bra er nok ikke programmet blitt enda, men jeg er imponert av hva de har fått til på så kort tid. 

Alle noteprogrammer har en læringskurve, og de store er ofte de vanskeligste å komme inn i. Men jeg har sett YouTube-foredrag av folk som har brukt Sibelius hele livet, og etter bare tre uker finner Dorico enklere og bedre. Går utviklingen like raskt som hittil, vil programmet sannsynligvis bli en favoritt for folk vil skrive noter og trenger kraftigere verktøy enn MuseScore. Og ikke minst, for folk som liker å starte komponeringen med å skrive noter.

Programmet har en pris på linje med konkurrentene Finale og Sibelius, men «lillesøstra» Dorico Elements får du til 923 kroner. Det passer for lærere, studenter og låtskrivere som ikke krever fullt symfoniorkester. Skulle man senere vokse ut av det, kan man oppgradere til Pro-versjonen med avsag i prisen. Selv kjøpte jeg Dorico Pro til full pris da versjon 3 forelå i april.

Pro: Enklere å lære enn de andre store noteprogrammene. 5 programmer i ett, så du kan lage en ferdig visebok uten å åpne et designprogram. Gir mulighet for «menneskelig» avspilling uten å påvirke noteverdiene. Fortsatt i sterk utvikling, laget av teamet som opprinnelig laget Sibelius-programmet.

Contra: Litt stiv pris. Ingen «lillebror» for iPad. Mangler pr i dag gitar-tablatur.

Pris: Dorico Pro:  5.165 NOK
Dorico Elements:  923 NOK

 

Publ. i VISOR nr 13 (mai 2019)
og på nett 24. august samme år.