Jeg ble frelst som tenåring hjemme i stua i Krabberødstrand. Siden har jeg vært troende. Men det var ikke en av de mange svartkledde emissærene som skarret og rekte omkring i Telemark på tidlig 60-tall, som brakte meg inn på den smale sti. Det var et innslag i NRK.

Pt-Petit logoPt – Per Gunnar Bjørholt

Far min hadde investert i TV, og intet i statskanalen den første tida var familien fremmed. Erik Bye med kor og Skomværsvalsen skapte høytid i heimen både for små og store. Men det var den irske visegruppa The Johnstons som tente ilden i mitt hjerte.

Totalt uforberedt som jeg var, minnet opplevelsen litt om bibelhistoriens berettelse om Paulus på veien til Damaskus. Det er ikke bare i våre dager det skjer saker og ting på de kanter. Forklaringen kan selvsagt være at unge bamblinger på den tida var overspente, lett bevegelige og hadde sarte sinn. Jeg skal ikke bestride det. Men da jeg første gang hørte irsk folkemusikk, spilt og sunget av habile utøvere, skjedde det som lærerne på helsevesenets høyskoler kaller et paradigmeskifte. Forstå det, den som kan. Den teakinnrammede uformelige TV-klumpen på hedersplassen i stua fikk i noen minutter en glorie. Jeg glemmer det aldri, som det står i skriften. 

Visegruppa The Johnstons

The Johnstons

Siden har jeg i mangt og meget vært vaklevoren og ustø. Men, med hensyn på irsk trad-musikk har jeg holdt min sti ren og uplettet. Det kan min hustru berette, og hun farer ikke med tull og tøys. Paul Brady var sentral i The Johnstons. Siden har han til min henrykkelse og til stadighet dukket opp i livet mitt med ujevne mellomrom, både som soloutøver og i fornemt selskap, som for eksempel i supergruppa Planxty. Om jeg får Brady-abstinens, er det hjelp å få i platehylla. På nettet er det i bøtter og spann. Da en annen av legendene fra gruppa, Andy Irvine, dukket opp i Bærum for et par år siden, kunne han i pausen på konserten fortelle at, joda, Paul var still going strong.

Opp gjennom årene har det, som for alle virkelig troende, blitt en del valfarter til sakrale steder i Irland. Landets hellige fjell, Croagh Patrick, er til og med besteget. Jeg var da opprømt etter en opplevelse på puben Matt Malloy’s i Westport dagen i forveien, (tidligere beskrevet i Viser.no i petiten om Christy Moore) så turen opp gikk lekende lett. Fra toppen hadde jeg i klarværet utsyn over et landskap ikke ulikt ytre deler av Helgeland. Den praktfulle naturen i landet, særlig nord og vestpå, er barsk og betagende, og en ikke dårlig bonus for en musikalsk pilgrim på vandring. Folk flest er åpne, vennlige og livlige, og minner litt om nordlendinger. Fortellerkunsten og fortellergleden lever parallelt med musikkutøvelsen, og fremdeles møtes folk over en Guinness på puben, og har det hyggelig sammen.

Mange som drar til Irland kommer seg ikke videre fra Dublin, og det er forståelig. Byen har mangt å by på, også av musikk, men har som storbyer flest også sine sorger. Selv drar jeg nå alltid nord og vestover, og har noen favorittpuber vestpå som er «bankers». To bra alternativer å starte er omtalte Matt Malloy’s i Westport eller Gus O’Connor’s Pub i Doolin. Jeg har hørt rykte om at O’Connor’s i Doolin syd for Galway er Alf Cranners favorittsted. Sist jeg var der, på senhøsten 2016, ble det for en troende en herlig høymesse. 

Gaelisk og engelsk…

På veien til Doolin hadde vi reist gjennom The Burren, et merkelig, tilsynelatende goldt landskap uten trær. Det er som en veldig ås skulle være flislagt med ujevne kalksteinsfliser, med litt grønt i fugene. Jeg har også vært der om våren. Da flommer det over med orkideer og primula. Da Cromwell prøvde å legge landet øde for snart 400 år siden, skal en av hans menn ha sagt om The Burren: Et primitivt land, hvor det hverken er nok vann til å drukne en mann, trær til å henge ham i, eller jord til å begrave ham.

Vi fikk installert oss på en Bed and Breakfast 70 meter fra O’Connor’s, hvor verten var lettbedt til en aperitiff med de langveisfarende før en kortreist, næringsrik og velsmakende middag på puben. Et sent ettermiddagsmåltid på en irsk pub krever sin kar, men pratsomme innfødte brakte fort oss ut av sløvheten.

Dagens stjerne var en eldre kar med ett bein, rusten røst og tilsynelatende grenseløst repertoar. Han bare satte i gang å synge a capella. Etter hvert fyltes det opp med gitarist, banjospiller, mandolinist, bodhranspiller (irsk tromme), fløytist, felespiller, pluss en som brukte bestikk som rytmeinstrument, og stemninger kom mildest talt på opptur.

Det hele toppet seg da en yngre kar kom inn med ei halv tom tønne under armen. Trass i at folk stod som sild i det-han-bar-med-seg, ble det laget en liten kvadratmeter med menneskefritt gulv. Der satte han tønna og kløv opp på den. Så fulgte noen heftige reeler mens han dansa så tønneflisene føyk, og uten å falle ned. Drivende våt av svette kom han seg til slutt ned på gølvet, og ble belønnet med en skummende Guinness. 

Kan hende det var flere troende enn jeg tilstede i Doolin den kvelden. Jeg ser heller ikke bort fra at det enkelte kan ha vært nære, eller til og med blitt frelst.

 

Publ. 11. april 2018.