I 1993 ble Egersund Visefestival arrangert for aller første gang. Nå er den blitt hele 25 år og er etter mitt syn den mest levende og intime visefestivalen landet har å by på.

Karianne Arntzen (lenger ned: gjesteskribent Per-Arne Bruvoll)

I tillegg til å være landets eldste i sitt slag, en slags sjarmerende storebror, har den i tillegg alltid hatt et stort spekter av andre sjangre å by på. Som Per-Arne Bruvoll, styreleder i Norsk Viseforum også uttrykte i åpningstalen torsdag 5 juli: «Det har blitt sagt at «ei vise er så mangt», og et arrangement som kan sies å ta høyde for akkurat det, må vel være Egersund Visefestival! For når vi tar en titt på det spennende og varierte programmet dere har i år, skjønner vi raskt at det også er gjort plass for flere sjangere og musikalske uttrykk enn det kanskje noen forbinder med mer tradisjonelle viser».

I de seks årene jeg selv satt i styret i Norsk Viseforum (2008-2013), promoterte jeg stadig Egersund Visefestival både overfor organisasjonen og enkeltmedlemmene, etter selv å ha blitt kjent med festivalen gjennom egne opptredener med band flere år på rad, samt som aktiv publikummer siden 2003. Som ny og ukjent artist var og er det i Egersund mulig å bli sett og hørt på en nær og helt spesiell måte. I en by med kun i overkant av 10.000 innbyggere, kommer man tettere på hverandre enn for eksempel i Stavanger og Oslo, og måten selve visefestivalen er strukturert på, gjør at det oppstår en egen intimitet i mange ledd: Måten komiteen, festivalkontoret og festivalkroa er bygd opp, den stadige evnen til spennende bookinger, hvordan artistene blir møtt i de ulike fasene, hvordan den korte avstanden mellom konsertstedene gjør det mulig å bevege seg enkelt rundt, hvordan publikum blir ivaretatt og irettesatt (om det blir for mye snakk under lyttekonserter), at det faktisk er juli, hvordan folkene som jobber på hotellet tar imot artistene, kafèene som smiler, fokuset på bra lydteknikere bak spakene, nærheten til sjøen. Alle disse elementene er noen av de som spiller sammen og gjør at storebror hele tiden er i god form.

Frem til for noen år siden kunne man som artist oppleve å få grundig omtale og anmeldelse av sine opptredener på festivalen, noe som igjen kunne gi artisten drahjelp videre i karrieren. Med nedbygging av avisredaksjoner og færre ressurser til bruk på kulturfeltet, er det likevel sterkt imponerende at en lokalavis (Dalane Tidene) vier så stor plass til beskrivelse av selve festivalen, både i for – under og etterkant. Dette gir festivalen et viktig vindu ut mot lokalsamfunnet, noe som igjen gjør at menneskene i og rundt Egersund får lese om det som skjer, og mange i byen velger å komme på konsertene.

Kulturen med å la artister og frivillige få møtes til mat, god drikke, samvær og jam etter endt program hver festivalkveld, bygger mange gode relasjoner og til og med vennskap. I år var festivalkroa lagt til «Bestemorslåven» til Gudrun Årstad, på toppen av byen, noen hundre meter fra Egersund sentrum. Gudrun var selv tilstede hver kveld/natt, og menyen bestod av kongekrabbe og laks med deilig tilbehør. Når 84 år unge Gudrun søndag kl 0130 går ut i natten med en tallerken mat til securitasvakten som står på toppen av tunet og passer inngangen, med utsagnet: «han må jo eda, han au», er det bare å applaudere. Egersund Visefestival er ikke bare kommet for å bli, festivalen setter spor mens den lever.

Dette er femte gangen jeg skriver omtale av festivalen, og i år har jeg valgt å gi sluttordene til styreleder for Norsk Viseforum, Per-Arne Bruvoll, han som holdt årets åpningstale. Per-Arne gir sin subjektive beskrivelse av hvordan han opplevde åpningsdagen/kvelden. Det er alltid sunt med et blikk utenfra, og denne gang fra en skikkelse i visemiljøet som nå fikk oppleve festivalen for aller første gang. Jeg nøyer meg derfor til slutt med kort å trekke fram noen personlige høydepunkt fra mine svært innholdsrike dager på festivalen: Avdukingen av stjerna til Tønes på plassen utenfor Kafè Mocca, Lotte Torgeirsen (release på albumet «Dear Sorrow»), Erlend Ropstad (stadig stødig favoritt), Hilde Selvikvåg (sterk opptreden i «Tørnhallen»), jubileumskonserten i folkehavet på Torget med Tønes/I Was A King, den utrolige Egil Olsen (hør den mannen!), Bilstadhusets lørdagskonsert (The Lifers spesielt), Ung Talent-scenen (se opp for vokalist Kjetil Hansen Skåre), Wholy Martin (spennende!), fabelaktige Flying Shoes, og sist men ikke minst BMX bandits!

Artistbilde fra Egersund Visefestival 2018Takk for nå, Bror Egersund! Jeg kommer snart igjen!


 

 

Egersund Visefestival torsdag 5 juli

Tekst: Per-Arne Bruvoll

«Å gå rundt i Egersund første festivalkveld – som speilet seg i sommersol og lett kveldsbris – var som igjen å få lov til å komme til barndommens godteributikk, med hele ukelønna brennende i lomma. Her var det mulig å «shoppe rundt» fra tidlig kveld til langt på natt, inn og ut av ulike spillesteder, ned en kjeller, opp igjen og fortsette strake veien rundt neste hjørne. Alt sammen innenfor en omkrets på rundt 200 meter. Noen artister rakk man, andre ikke.. det var lagt opp til flere konserter på samme tid.

Turnhallen og Svein Tang Wa ble første stopp for meg. Hadde hørt navnet tidligere, men ikke noe av det han hadde laget. Inne i salen satt allerede flere som jeg dro kjensel på fra selve åpningen av festivalen i Parken litt tidligere på kvelden. Inn på scenen – og etter at festivalsjef Henning Feyling hadde ønsket velkommen – kom en litt rufsete og jovial fyr, som med en gang spilte på og gjorde et nummer ut av at alderen nok hadde gjort sitt over de 25 årene siden sist han hadde stått der første gangen visefestivalen ble holdt. Og sånn fortsatte det mellom alle låtene, likevel ikke uten snert av humor og vidd. Og for en stemme! Og for noen flotte viser, hvor teksten – spesielt vokalene – bølget høyt og lavt, båret fram av en baryton som vel bare Sørvestlandet kan fostre. Litt problemer med gitarlyden i begynnelsen, men kompet satt ellers hele tiden skikkelig og laget den nødvendige understrømmen som skulle til for å løfte tekstene og melodiene den rette veien. Bra saker, altså!

Visesangeren Trond Ole Paulsen som skulle spille på Hauen Kro ble neste stopp. Allerede i køen i baren skjønte jeg at her ville det nok bli noen tunge tak for artisten, for å si det slik. For kameratgjengen fra Stavanger og omegn med følge, forrest i køen, var fremdeles tørste. De var helt klart ikke av typen som ville ta risken på å sitte tørre under deler av konserten og «seifa» den like godt med tre gin tonic, en vodka med juice, og en pils – til hver… Og selvsagt ble det mye støy og skrål og tilrop fra disse allerede fra starten av konserten. Men jeg har sjelden opplevd en artist som har klart å parere og snu en slik utakknemlig situasjon. Kameratgjengen måtte etterhvert gi opp med «vrøvlet» og forlot stedet slukøret, med et flaut smil om munnen. Jeg har forøvrig alltid syntes Trond Ole har god sans for humor, noe blant annet de morsomme videosnuttene – for eksempel den hvor han bokstavelig talt «suger på blokkfløyte» – klart illustrerer. Vi fikk enn flott konsertstund og lo masse, lot oss forføre inn i det litt underfundige tekstuniverset til Trond Ole, som for eksempel «Is i rubben». God teknikk har han også – noen sløye akkorder innimellom – og med god variasjon i gitarspillet og resten av kompet.

Stadig flere hadde kommet seg ut i gatene og mellom spillestedene, la jeg merke til på vei tilbake igjen til Turnhallen for å høre på Elle Melle. Inne i salen satt mange av de samme folka som sist, men på første stolrad var det nå kommet til en line-up av litt eldre jenter. Særlig vis-a- vis det elektriske pianoet foran på scenen. Det viste deg også raskt at bandet innfridde forventningene særlig disse jentene hadde denne påfølgende timen. For min egen del synes jeg nok at sprangene rent sjangermessig fra pop, til jazz til vise og visst nok også – til prog rock, kanskje ble litt hummer og kanari. Men publikum likte det de hørte og gav tydelig uttrykk for det. «Himmelhøge sti», med Ingvar Hovland sin tekst, låt likevel best i mine ører!

Litt usikker på neste skritt, eller rettere sagt sted, havnet jeg innom avslutningsnummeret til duoen Jørn Simen Øverli og Espen Leite på Konsulatet på vei ned til kjelleren på Grand Hotel. Her var det ikke like mange publikummere, men de som var der satt til gjengjeld tydelig oppslukt og ivrig lyttende til Jørn Simen sin utlegning om Vysotskij sin tekst om de forgyllede løkkuplene av gull på de russisk-ortodokse kirkene. Intens og nydelig trekkspillintro, formidling av ypperste klasse. Men dette ble altså bare en «pit stop», før lyden av dunkende trommer lokket meg videre og ned trappen til kjelleren på Grand. Og hva møtte meg der? Himmelen, eller rettere sagt – Indierock-himmelen! For her fant prog-rockeren i meg, gjemt langt der inne et sted, gjenklang i noen musikere som stod og hamra løs på èn og samme akkord, superhøyt og med mega-vreng. Og jeg var neimen ikke alene om å digge dette bandet som åpenbart var rista sammen for anledningen. Ikke kunne de ha øvd nevneverdig heller, men det hele ble på sett og vis bare enda mer sjarmerende og passet inn i det suggererende prosjektet. Jenta med trommestikkene dundra løs med god driv og dynamikk i spillet, noe som gjorde at låtene fikk fin framdrift og tydelig oppstart og slutt. Fyren på piano hamra likeså på tangentene. Etterpå – og etter å ha sett på programmet – skjønte jeg at dette var ad-hoc bandet til Steve Wynn (Dream Syndicate), mannen som gjennom de øvrige festivalårene hadde gjort seg fortjent til en stjerne i hovedgaten i Egersund. Får èn – og gjerne mange flere stjerner – av meg også. Og reint subjektivt: Det absolutte høydepunktet denne første festivaldagen!

Se flere bilder på FestivalGuiden: festivalguide.no.