Et sjeldent stort 80-års jubileum feires overalt i bygder og byer i Russland i 2018, ja langt inn i den minste avkrok i Sibir. Hele folket vil ære en avdød visesanger og -dikter som ikke eksisterte offisielt mens han levde. Han fikk aldri laget en studioinnspilling eller konsert i Russland med musikere av eget valg i løpet av sin karriere.

Jørn Simen Øverli

Vladmir Semjonovitsj Vysotskij døde 42,5 år gammel i 1980 og var den farligste opposisjonelle i landet, i følge Leonid Bresjnev, som var leder av Sovjetunionen 1964–82.  Det den mannen har mellom hendene er ikke en gitar, men en bombe! sa Bresjnev, og fikk helt rett, ettersom sangene bidro sterkt til å sprenge hele Sovjetregimet.

Noen helt nye og annerledes sanger kom tilsynelatende drivende på ei fjøl i det kalde klimaet i Sovjet rundt 1965. De appellerte straks til hjerner og hjerter i et land hvor det var strenge krav til hva kunsten skulle inneholde. De er om krig og fred, sport, geopolitikk, science fiction, storartede mord, sentimentale boksere, GULAG, alkoholisme, historie, luftfart, fengselsliv, slåssing og religiøs meditasjon. De er samtidskommentarer, vuggesanger, perspektivfulle kjærlighetssanger og mye annet, og er fulle av underfundig satire, intens nostalgi, håpløshet, sinne, voldsomt begjær, dødslengt og inderlig humor. Alt går sammen til en helhet, båret oppe av en etisk patos som er der hele tida, og det er over 600 av dem.

Det ble først klart for alle at det var Vladimir Vysotskij, stjerneskuespilleren på det kontroversielle Tagankateateret, som skrev sangene da han sto fram i 1968 og sang Ulvejakten i et teaterstykke. Det tok ikke lang tid før sangene var spredt over hele landet gjennom det som ble opposisjonens viktigste redskap i denne tida: båndopptageren. Fenomenet kalles Magnitizdat.  Folk sier at de opplevde sangene som om Vysotskij var sammen med dem – på gata, på kjøkkenet, i fengsel, på havet, i cockpiten på jagerflyet, i skyttergraven, i gruvene, under fjellklatring, i u-båten, i sykehussenga – overalt.

Vysotskij-statue i JeakterinburgHan ble oppfattet som en russisk arketyp og legemliggjøring av russisk mentalitet og russisk karakter, og var kompromissløs enten det gjaldt å komme opp på en fjelltopp eller å erobre dama han ville ha. Russere jeg har truffet sier: Vysotskij lærte oss å tenke. Og på den tida var det farlig å tenke. Det var nok dette Leonid Bresjnev forsto, for folk lærte seg sangene utenat og tok dem fram når de trengte dem. Man kan ikke se på et menneske at det kan en sang!

Alexander Vertinskij og Bulat Okudsjava var de viktigste forgjengerne hans, selv om de skrev og låt helt annerledes. Vysotskijs stil hadde rot i sigøynermusikk og blatnie piesni – tyvsanger, rennesteinssanger, forbryterspråksanger. Noen av dem kan minne om franske chansons, men dette er helt russisk og uten spor av utenlandsk innflytelse.

I dag er Vysotskijs viser en del av almendannelsen i Russland. Han er akkurat like mye til stede i russernes hverdag som før og har gått inn blant klassikerne.  Russerne vet nødvendigvis ikke at sangene er laget av ham, og tror ofte de er folkeviser. I mange tilfeller kommer du faktisk lengre med en Vysotskij-sang enn en neve dollars i Russland i dag.  Hverdagslivet er ellers basert på bestikkelser i enda større grad enn før, slik Putin og vennene hans former de styrende institusjonene for tiden.

Vysotskij-forskere og venner og bekjente av ham har gitt ut et hav av minnebøker de siste tiårene hvor de reflekterer over betydningen av verkene og livet hans. I det offentlige rom er det fullt av fantasifulle rykter som antar de merkeligste former. Det finnes for eksempel mange rare versjoner av sannheten om hvordan han døde. Noen rykter når også media i Vesten. Som at han skal ha vært KGB agent, narkolanger og terrorist. To tidligere ansatte i KGB fikk nylig gitt ut en bok hvor de beviste dette.  Boka fikk så mye oppmerksomhet at Vysotskijs sønn Nikita måtte anlegge sak mot forlaget som ga den ut. Han vant nylig saken. 

Nikita sto for noe år siden også bak filmen Spasiba Vysotskij som er den største kassasuksessfilmen etter 2. verdenskrig i Russland. For ikke lenge siden gikk faren til topps i kåringen: Den største alfahannen blant russiske kunstnere. Og han ble nr. to i kåringen om Russlands største ikon, tett bak Jurij Gagarin.  Public Opinion Foundation sto bak avstemningene i 2010. De fant også ut at 98% av alle russere kjenner til Vysotskij.

Vysotskij-statue MoskvaDet er bare Lenin det foreløpig finnes flere statuer av. Store monumenter finnes over hele Russland, i Sovjetistan og i andre østeuropeiske land, og nye kommer stadig til. Selv små bortgjemte plasser har et slags minnesmerket over Vysotskij. Det kan være en stol han skal ha sittet på, en kopp han skal ha drukket av, en person som skal ha snakket med ham, osv.  Han må ha vært utrolig mange steder og ha snakket med et uoverkommelig antall mennesker i løpet av sitt korte liv! Overalt finnes parker, kultursentra, museer, veier og torg oppkalt etter ham. Mange store skip, skyskrapere, broer og liknende bærer også navnet. Vysotskijs sanger har nå spredt seg over hele kloden og finnes på i hvert fall 160 språk!

Det er ingen annen kunstner fra hans samtid som har klart overgangen fra Sovjet-tida til i dag i samme grad. Det er stadig konkurranser, oversikter og TV-show som skal kåre personen som best symboliserer Russland. Utfallet på hvem som vinner er som regel gitt.

Til og med Vladimir Putin skal ha begynt å sitere Vysotskij for å gi talene sine tyngde. Putin sier at Vysotskij var genial og har foreslått at Leninskij prospekt i Moskva døpes om til Vysotskijgaten.

Det største arrangementet under Vysotskij-jubileet er innenfor Kremlmuren i det prestisjefylte Kremlteateret, tidligere kalt Kongresspalasset, den største konsertsalen i Moskva. Kjente artister deltar med sang, høytlesning og minner. I St. Petersburg. skjer noe liknende i den store Oktobersalen. Mange av konsertene har Vysotskijsitater som titler. Jeg kommer selvfølgelig tilbake, er ett av dem.

VYSOTSKIJ I SKANDINAVIA

Det finnes mange versjoner av Vysotskijs sanger på skandinaviske språk. Rundt år 2000 var han utvilsomt den mest brukte utenlandske visedikteren i Sverige.  Her er noen:

En av de første jeg kom over var professor, forfatter og visevenn Lars Huldén i Finland. Han lagde mange fine gjendiktninger til finlandsvensk som har vært mye brukt. Arto Rintimäki har også laget fine gjendiktninger som han reiser rundt med.

Den første skandinaviske boka om Vysotskij ble gitt ut i Danmark i 1984 av Helle Dalgard med navnet «Til marv og ben». Hun gjendiktet sangene i det  som antakelig er den første russiske boka (1981) med Vysotskijs sanger; «HEPB» (NERVE).

I Sverige var Angereds teater i Göteborg blant de første på 1980-tallet til å sette opp Vysotskij på scenen i Skandinavia. Og den mest kjente oppsettingen kom med Fria Proteateren i Stockholm i 1986. De svenske tekstene var av Carsten Palmär som lagde dem på grunnlag av sin bror Olas prosaversjoner, og de fikk også hjelp av den grundige presentasjonen Russlandskjenneren Bengt Lundquist gjorde på Stockholms universitet av Vysotskijs diktning. Carstens Palmärs tekster er mye i bruk og er utgitt i bok.

Den svenske skuespilleren Christina Andersson var også tidlig ute med å synge både Vysotskij og hans samtidige Bulat Okudsjava.

Seinere har mange gjendiktet og spilt inn CD-er med Vysotskijsanger i Sverige. Blant de mest kjente er: Bastukvintetten med Jimmy Ginsby, Gunnar Källström og Dan Fägerquist.

En relativt ny, yngre gruppe har likegodt tatt navnet «Volodja».  De spiller bare Vystoskijsanger og har gitt ut fire fine CD-er.

I Danmark har Nils Vigild og Lars Forschammer vært med å spre Vysotskij-sangene, men framfor alt er det Per Warming, som også har gitt ut bok med sine gjendiktninger.

–> Mitt første møte med Vysotskij (fra Ulvejakten, Øverlis bok om dikteren)

–> Her er en flott Vysotskij-aktivitet i Finland – det blir også festival der.

–> Jørn Simen Øverlis egen nettside

–> Jørn Simen Øverli har egen Vysotskij-aften på Josefine Visescene onsdag 14. februar, sammen med Espen Leite på akkordeon.

Jørn Simen Øverli har levd som visesanger hele livet. Han har introdusert Vysotskij for nordmenn og har hatt over 2500 konserter over hele landet med sine egne norske gjendiktninger. To CD-er med sangene har det blitt foreløpig, den ene fikk han Spellemannprisen for i 1989, og han har skrevet bok om Vysotskij. Jørn Simen er også initiativtager til Josefine Visescene i Oslo som har hatt visekonserter hver onsdag i snart 23 år . Her har han vært sjef og daglig leder hele tida.

 

Publ.: 14. jan 2018.