Når en farende Flatebyfant,
Endlig blir grammofondebutant
Er det med et produkt,
Så vart, morsomt og smukt,
Att du knapt nok vil tru det er sant!

Mattias Daniel Damsgaard Woodson

Som den ærede leser vil se av åpningslimericken er ikke jeg noen stor poet. Men det er derimot jeg-personen i platetittelen «Månen og jeg», for «jeg» er ingen ringere en Roy Gudmundsen fra Flateby. Når nå Roy i en alder av 52 år debuterer som grammofonartist, vil mange kanskje si at det var på tide. Men den som venter på noe godt… det er med musikk som med alt annet, jo bedre modningstid, desto bedre resultat.

Roy Gudmundsen er selvtitulert jeger, bohem og poet, noe debutplata bærer tydelig preg av. Her er det vare, følsomme, morsomme og personlige tekster om hverandre flettet inn et musikalsk landskap som musikkbonde og primus motor, Jim Berget, har pløyd og dyrket med en stødig hånd. For med et slikt stjernelag av musikere, og slikt såkorn som Roy Gudmundsen sine tekster, så kan det umulig være noen vanskelig sak å få ei sliten Flateby-åker til og bli ei gyllen eng med aks av gull.

Vise-rap og verbaljazz

De enkle, men velformulerte og jordnære, arrangementene har en tydelig Lars Martin Myhre-feeling, men allikevel mer særpreget og unikt, fordi Roy er så musikalsk selv. Han kan minne om Odd Børretzen som ung, men allikevel mye mer innlevende i fremførelsene, der Odd kan virke mer rent deklamerende. Dette tror jeg kommer av at Roy har lang erfaring som revyskuespiller i tillegg til å være poet. Det er ikke mye sang, men mer en slags herlig blandig av vise-rap der orda blir deklamert hånd i hånd med Jims melodier på en måte som jeg tror kan kalles verbal-jazz på fagspråket. Nydelig er det uansett.

Jim Berget vet jeg ikke mye om, men det jeg sitter igjen med av inntrykk etter å ha hørt plata, er at han er en dyktig gitarist, arrangør og komponist som uansett sjanger, går inn for det 100% og veit hva han driver med. Arrangementene er enkle, men de 7 musikerne på plata (som bortsett fra Lars Nygaard var helt ukjente for meg), smir Jims melodier rundt Roy sine tekster som en skreddersydd hanske.

En musikalsk reise

Hva tekstene angår blir vi tatt med på en musikalsk reise som bærer preg av personlighet og oppfinnsomhet om hverandre. Plata  åpner med «Frøken Moen», en visstnok sann historie om Roys første kjærlighet som ung 9-åring en gang på barneskolen. Videre følger tittelsporet «Månen Og Jeg», der jeg tror det er selveste «Frøken Moen» vi blir tatt med på tur i. Hvordan dette henger sammen skjønner dere når dere hører plata. Uansett beskriver han en nydelig ferd han hadde nedover Øyeren en sein måneskinnsnatt der han satt aleine i snekka si, og så hvordan månen speilet seg i sjøen.

Her må jeg si noen ord om hvor genial Roy er når det gjelder formidling av humor og følelser samtidig. Versene i «Månen og Jeg» gir deg vireklig inntrykk av å sitte ved siden av ham i båten, og når du nesten er på grensen til å gråte fordi stemningen og naturen er i ferd med å ta overhånd (Roy maler med ord like flott som Monet gjorde med pensel), så får du plutselig sjansen til å bryte ut i latter på refrenget: «Jeg er lett brisen, og månen er full»! Fantastisk!

Var Tornerose lykkelig alle sine dager?

Videre følger tekstene slag i slag, tekster om lokale bygdeoriginaler som har gjort inntrykk på Roy, fletta sammen med barndomsminner og et par  låter som rett og slett er rein fantasi, og de to låtene er kanskje mine favoritter! Den første handler om hvorvidt idyllen i eventyret om Tornerose ble opprettholdt etter at bestefar hadde sagt «Og de levde lykkelig i Alle Sine Dager» og lukka boka. Var Tornerose bestandig like smilende og korrekt, selv i premenstruelle tider med unger flyende rundt beina, og et digert slott å vedlikeholde? Den som lytter får se! Uansett viser Roy her en poetisk form for humor som jeg ikke har sett maken til siden Arild Nyquist.

Rim og rytme blir blanda sammen med artige poeng, som holder lytteren i neglebitende, åndeløs spenning, bare ventende på hva som nå kommer til å skje. Det samme kan vel så godt sies om «To Hjemmetova Tøfler», her lar Roy dagligdagse ting og gjenstander få liv, noe som fikk meg til å tenke på Arne Kvalnes’ «Hvor blir alle kulepenner av», men kanskje mest på «Eventyret om fyrstikkene» av Hans Christian Andersen. I begge disse tilfellene er gjenstander levende og har menneskelige trekk.

To tøftler på vift

Det er morsomt når forfattere lar ting få liv og gir dem menneskelige trekk. Æsop gjorde jo det med dyr i sine fabler, og det blir vel da for nærmest moderne fabler å regne, når forfattere i våre moderne dager bruker de samme grepene, men bytter ut dyr med gjenstander. I dette tilfelle dreier deg seg om et par hjemmetova tøfler, som fordi de ble tova litt for små ble liggende oppå ei bokhylle og støve ned. Dette kan jo som seg hør og bør bli litt kjedelig i lengden, så tøflene med de passende navnene Endre og Andre, fordi den ene snakker til den Andre, (nok en gang beviser Roy at han helt og holdent er en mann 100% etter mitt hjerte, det er slike ordspill jeg elsker!), for å ta seg en tur på byen. Det er verden der folk er bytta ut med ting, som driver med det som faller dem mest naturlig. Vi møter tre nypynta juletrær som skal på byen og en kleshenger og en kanon som ender til sengs med et belte og en bh, for å nevne noe.

I «Hånda Di» skildrer Roy kjærligheten inspirert av historien til tre kvinner han har møtt, også her på en original, nyskapende og lite klisjefylt måte, fordi han drister seg til å si «Savner deg din dust», og det får en jo til å tenke: «Hvem vil vel savne en dust»? Men kanskje det er nettopp det som er poenget, ingen har noe med hvorfor vi elsker dem vi elsker, og om de så er duster for resten av verden, så blåser vi selvsagt i det. For oss er de våre duster, og vi elsker dem nøyaktig for den de er.

«Far Min» er en  nokså selvforklarende beskrivelse av en far som nok kunne ha levd litt lenger, men som allikevel bærer preg av å være en fyr som har levd et langt liv og fått gjennomført mye. «Mens Du Sover» er for de av oss som kjenner sine pappenheimere, inspirert av den store Arnulf Øverland og hans dikt «Du Må Ikke Sove» fra 1936. «Gamle Gregersen» er en artig historie om en jaktkamerat, som er selvtitulert jaktekspert, og det uten noensinne å ha felt et eneste dyr. «Hjem» handler om å lengte hjem, selv om du sitter hjemme, for kanskje har du reist så mye at du egentlig aldri veit hvor du egentlig hører til? Det var forresten setningen «Hjem til et Hjemmested», som jo vanligvis staves gjemmested, som virkelig åpnet øynene mine for hvor genial denne mannen er.

Til sist noen ord om min personlige favoritt på plata, «Dom Og Visdom». Der Carlo Collodi i sin fortelling om Pinocchio beskriver samvittigheten som ei lita gresshoppe, ser Enebakks store sønn ham for seg som en fotballdommer. En gammal dommer som er lei av å dømme og nå utnytter det faktum at han visstnok aldri kan få gå av med pensjon, som en sjanse til å bare trekke frem det negative og aldri være fornøyd, selv om personen dommeren bor i hue på virkelig gjør sitt beste. En ting er motivasjon, men for meg er det et langt skritt mellom å være motiverende og diskriminerende. Denne dommeren heller mer mot det siste. Men man kan jo ikke gi fyren sparken heller, for uten ham ville vi endt opp som tafatte folk som bare satt inne og aldri gadd yte noe, vi ville blitt livløse levende lik. Vi trenger denne dommeren, han er en viktig påminner og pådriver, og selv om (som Roy nevner i siste verset) vi har lyst til innimellom å skrike UT MED DOMMER’N! INN MED KUA!, så kan ikke ei ku dømme, selv om kua heter Audhumbla og er opphavet til alt sammen. Vi kan ikke være livsnytere hele tiden, vi må kunne finne en balanse, noe denne teksten på en ypperlig måte beskriver.

Den myke hardhaus

For å oppsumere: «Månen og jeg» er en varsom, følsom, morsom, men fremfor alt helstøpt plate, som viser at man med stå-på-vilje, tæl, mot og litt fysisk hjelp fra trofaste bygdefans på bidra.no kan få til det meste. Den viser at det faktisk finnes en type menneske som jeg knapt nok trodde eksisterte andre steder enn på film, nemlig den myke hardhaus. Roy Gudmundsen, røykdykker, jeger og en fyr som spytter frykten i hvitøyet har også en side ved seg som tydelig bærer preg av en mann som har følelser og ikke er redd for å vise dem. Han er både mann og mus – og med mus mener jeg ikke pyse (selv om han sikkert har ting han er redd for som alle andre), men at han både kan være hardkokt og gelémyk på samme tid. Plata dekker hele spekteret!

Så jeg kan ikke annet en å ta av meg hatten, bøye meg i støvet, og gratulere «Flatebys harde mus» (som jeg liker å tenke på ham som) på det hjerteligste med den beste platedebuten undertegnede har vært borti på 10 år! Løp og kjøp, folkens!

Noen smakebiter fra plata:

(Publ. 25. nov 2017.)