Pt-Petit: Lad os blive mennesker

Pt-Petit logo

Den siste vinteren på 1980-tallet var tung. Jeg hadde sluttet i en jobb og flyttet fra et sted hvor jeg trivdes godt, og hadde begynt i en ny jobb hvor det var mangt å ta tak i, med mange, lange og slitsomme arbeidsdager. Det var dessuten den første i rekken av disse snøløse vintrene på Skagerrakkysten, hvor de tre månedene rundt vintersolverv var stusselige. Stedet jeg flyttet fra hadde rikelig snø, hvert år.

Per Gunnar Bjørholt

En kveld med nitrist regnvær satt jeg som vanlig på kontoret og jobbet. Kontoret hadde vindu ut mot en belyst åpen plass, uten særlig trafikk. Jeg var sliten, lei og kei og registrerte med et halvt øye en drosje som svingte inn på gårdsplassen. Den stanset like under en lykt. Døren på bilen åpnet seg mot mitt vindu og en velkledd eldre kar steg ut og skyndte seg mot døra til bygningen. Jeg måtte bare gni meg i de trøtte øynene mine, for jeg visselig mente å ha sett Piet Hein, den verdensberømte dansken, gå inn i bygningen hvor jeg jobbet. Hva i all verden hadde han å gjøre i Stavern en mørk, regnfull vinterkveld?

Siden jeg ikke hadde sett syner før, holdt jeg observasjonen for meg selv da jeg var kommet meg hjem i det ufyselige været. Men jeg tenkte mitt, og la meg tidlig. Jeg hadde hørt at overarbeid kunne gi seg de underligste utslag, som hallusinasjoner, samt selsom og avvikende adferd. Så dette var foruroligende.

Etter en natt med dyp, nærende søvn, tenkte jeg mindre på den underlige opplevelsen kvelden i forveien. Etter frokosten gikk jeg tidlig ned på kontoret for å fortsette der hvor jeg slapp. Vel inne og ved skrivebordet, kunne jeg ikke unnlate å se en liten bok som lå på toppen av dokumentene jeg hadde forlatt kvelden i forveien. Tittelen var «Lad os blive mennesker», og forfatter: Piet Hein. Det lille klenodiet inneholdt også en personlig dedikasjon som jeg ennå er stolt og glad for: «Co-existence, or no existence». Aktualiteten har ikke tapt seg med åra.

Piet Hein

Piet Hein, tegnet av Gunnar Brusewitz.

Det viste seg at den berømte dansken hadde vært på besøk hos en person som hadde bedt han om å gi meg denne gaven. Som en stor beundrer av Piet Hein, først og fremst hans poesi, ble jeg av nevnte grunn ikke mindre entusiastisk over en slik overraskende gave. Boka har en hedersplass i ei omfangsrik bokhylle.

Piet Hein (1905-1996) var uendelig mye mer enn poet. I tillegg var han blant annet, matematiker, designer, arkitekt, prosaist, antifascist – og en stor norgesvenn. Som poet er han mest kjent for sine små dikt, som han kalte Gruk. Han skrev mange tusen av dem, og den lille boka jeg fikk, inneholder flere. De er så mangfoldige og breddfulle av klokskap at det er nesten underlig å vite at det er samme mann som er mester for alle. Og det er bare en del av hva hans kreative mangfold skapte! Som eksempel: Olympiastadion i München er en arkitektonisk perle, basert på hans matematisk geniale superellipse, en mellomting mellom sirkel og ellipse.

Hvilke av hans Gruk som er det beste, skal jeg ikke ha noen sterk formening om. En av de mest kjente og faktisk også en av de tidligste, er Lille kat: «Lille kat, lille kat. Hvis er du på vejen? Jeg er s’gu min egen.» Lite ante jeg da jeg fikk den lille boka, at Lille kat skulle inspirere til ei vise, Lille katt, en slags parafrase over det berømte diktet, tjue år seinere. Visa uttrykker samtidig en fars uro for avkoms veivalg i livet, og er innspilt på Skagerakkærnes album fra 2008, «Fire fyrer fra fjæra».

Lille katt

Lille katt på veien, du som er deg selv
og som ingen eier, hvor skal du i kveld?
Stans en stund og si meg hva som nå skal skje.
Kanskje jeg bekymrer meg? Fortell, og gi meg fred.

Lille katt, lille katt, lille katt, lille katt, lille katt.

Lille katt på veien, du som smyger stilt,
dine egne stier. Har du også tvilt
på å gå alene på din lange ferd?
Prisen du betaler, er den møden verd?

Lille katt…

Lille katt på veien, du som er så stolt,
bør du ikke også stundom gjøre holdt?
Er du alltid sikker at du velger rett,
ikke ville veier valgt mot bedre vett?

Lille katt…

Lille katt på veien, tiden går og går.
Nå er du blitt eldre enn du var i vår.
Kanskje at du også tenker deg til trøst,
ennå er jeg yngre enn jeg blir i høst?

Lille katt…

Lille katt på veien, gå din egen vei,
dit hvor hjertet byr deg, kanskje langt av lei.
Selv om kloke koner eller vise menn,
sier noe annet om og om igjen.

Lille katt…

 


Publ. 2. april 2017

 

 

Filed under: Artikler, Omkring, Petit Tagged with: , . - permalink.