Kjell Christian Midtgaard er spelemann med mangeårig interesse for hardingfela som instrument og kulturobjekt. Han har vært dommer på feleutstillinger en rekke ganger. Selve felemakerkunsten, det å lage en god og vakker fele, er underskattet. Som regel er det brukerne av felene som fremheves, musikerne, de som spiller på felene og musikken de spiller. Nå har han skrevet en praktbok om felemaker Olaf Helland og felemakerkunst i Telemark fram til 1960-årene.
Per Jakob Skaanes
Selv begynte Midtgaard å spille fele hos seljordingen Magne Manheim i Oslo. Etter hvert konverterte han til Kjetil Løndal fra Tuddal. Forfatteren har spilt fele i mange år og eier selv ei Olaf G. Helland-fele.
Helland-boka har han forberedt i mange år. Det var først i januar 2015 han begynte på boka. Det er ifølge Midtgaard skrevet altfor lite om hardingfela. Det har midtgaard gjort noe med tidligere. For noen år siden ga han ut ei bok om felemakeren Gunnar Røsstad. Den bar tittelen Gunnar Røstad. Hardingfelemakeren og kom i 1997.
Midtgaard har ikke som mål å være vitenskapelig i formen. Han vektlegger en løsere stil. Det skal være en bok for spelemenn og andre folkemusikkfolk.
Dette blir en prioriteringssak. Hvor løs og populær skal en fremstilling være, hvor strenge kriterier bør det være for fremstillingens saklighet, og hva kan man påstå og skrive uten å henvise til en kilde, ha en referanse på det?
Fordelen i Midtgaards bok, er at språket flyter lett og man distraheres ikke av henvisninger i teksten. Samtidig ville det være en stor fordel for undertegnede å ha referanser for hånden når det gjelder saksopplysninger om spelemenn, felemakere eller generelle forhold som har med felemakerkunst og ikke minst norske felemakeres forhold til felemakeri på kontinentet å gjøre. Det kan fort bli frustrerende med påstander som ikke belegges. Ikke fordi jeg betviler Midtgaards kompetanse på feltet, men fordi jeg som leser ønsker å undersøke enkelte ting videre av ren interesse. Den løse gjør nok boken mer leselig og fremstillingen mer tilgjengelig for mange, men det svekker boken som fagbok. Boken er forsynt med liste over anvendt litteratur.
Bildene i boken er fine, men som Midtgaard sier, han hadde ikke råd til å få hjelp av profesjonelle fotografer til denne utgivelsen. Det er litt leit. Jeg vil tro man med enkel hjelp fra profesjonelle fotografer ville kunne unngått mye av gjenskinnet på bildene. Men bildene er flotte, for all del.
Felemakere i Telemark
Midtgaard har lagt opp boken med korte biografier over felemakere i Telemark helt tilbake til slutten av 1700-tallet med Karl Rue og Roholth-fela fra 1793, og frem til 1960. Dette er ifølge Midtgaard en naturlig avgrensning da en generasjon felemakere takket av og en ny tok over omkring 1960. Etter en kort biografisk presentasjon, legger Midtgaard naturlig nok vekt på felemakeriet og karakteriserer felene med tanke på klang, utsmykning, ornamentikk og utforming. Bokens tittel er Olaf G. Helland og en stor del er viet Olav G. Helland som felemaker.
Når det gjelder Olav G. Helland og felemakerkunst i Telemark, understreker Midtgaard at en Helland-fele har særs god klang, den er reinstemt og jamn over heile toneregisteret. Fyrsteklasses handtverk som er smykke for auget. Ei komplett pakke med andre ord, er ifølge Midtgaard ord som skildrar Hellands feler. Midtgaard er konsekvent på å understreke felemakeri som felemakerkunst, for det er en kunst å lage et godt instrument som både er en fryd for øre og øye.
Hardingfeler før og nå
De gamle hardingfelene, små feler, høy hvelving, relativt få understrenger, enkelt utsmykket på kroppen, men særegen ornamentikk på gripebrett og strengeholderen. Fra omkring 1860 kan man registrere en dreining mot større hardingfeler og mer voluminøs klang og bærende tone. Felemakerne klarte dette uten å miste selve «hardingfelekjernen» i klangen. Dette var et kvantesprang hardingfelehistorisk med både gevinst og tap, alt etter hvordan man så det, skriver Midtgaard på side 34. Han kunne gjerne utdypet dette. Hva tapte man og hva vant man?
Midtgaard omtaler klangen i mange hardingfeler ettersom han presenterer forskjellige felemakere. Dette er vanskelig, da lyd er såpass abstrakt og vokabularet vi har til rådighet er såpass vagt og flertydig. Her er vi midt i problematikken omkring en gjenstands primære og sekundære sansekveliteter. Om jeg hadde kjent Midtgaard, vært på de samme kappleikene og diskutert feler og deres klang med ham, ville jeg sikkert forstått hans beskrivelser godt. Endel spelemenn forstår kanskje hva som ligger i fylde, malm, dybde, fløyte- og fløte-aktig lyd. Jeg strever. Uansett, all ære for å forsøke å beskrive klangen i instrumentene. Noe annet er å karakterisere utsmykningen og selve fela, det blir også smak og behag og øyet som ser, men her har man nok flere etablerte standarder å forholde seg til.
Hardingfele på nett
Norsk hardingfelesenter i Bø – Facebook – har som målsetting å «ha som sitt formål å løfte fram hardingfela, og forvalte og utvikle den levende tradisjonen som hardingfela representerer. Dette skal skje gjennom informasjon om og formidling av felemakarverksemda», skriver de på nettsiden sin. Hardingfeleprosjektet – hardingfeler.no – er et prosjekt for å dokumentere og datere hardingfeler. Du finner en kort oversikt over litteratur om hardingfeler og du kan søke på bilder av hardingfelere etter omrde, navn på felemaker og periode. Et prosjekt på vestlandet som heter Hardingfela.no er ei satsing fra Ole Bull Akademiet og Hardanger og Voss museum som går ut på å styrka og vidareføra tradisjonane knytt til hardingfela.
Avslutningsvis vil jeg nevne et par snedige hardingfele-varianter. Et nettsted som heter Hardingfele.com har noen artige hardingfeler, blant annet en 8-strengs (4 over- og 4 understrenger) Lung-modell, drage-viola, som er litt samme retning som Hardanger d’amore-modellene fiolinmaker Salve Håkedal lager.
Kjell Christian Midtgaard: Olaf G. Helland og felemakerkunst i Telemark fram til 1960-årene. Innbundet 208 sider. Scordatura forlag 2015. Kan bestilles fra Norsk hardingfelesenter i Bø.
Publisert: 20. feb. 2017.