Finn Kalvik: Ingen vei hjem

Jeg kan like godt innrømme det med en gang – jeg liker å lytte til Finn Kalvik! Platen Ingen vei hjem markerer en milepel ved at den både kommenterer og summerer opp mye av Finn Kalviks historikk, men markerer også utvikling og bevegelse fremover.

Finn Kalvik

Trond Skarsten

Det er noe helt spesielt med Finn Kalvik med sin karakteristiske sangstemme, folkelige tekster, iørefallende melodilinjer og ikke minst hans eminente gitarspill.  Platen oppleves ung og frisk og er en produksjon hvor høy kvalitet er satt i høysetet og bør inngå i enhver samling av musikk på norsk innenfor vise-sjangeren – løp og kjøp er nok en gang mitt råd!

For et år tilbake hadde jeg gleden av å ha Kalvik på scenen i Kongsberg. Her møtte publikum en underholdende artist i kjempeslag som bare øste av sitt store repertoar fint krydret med anekdoter fra et langt artistliv. Når en da får muligheten til å skrive en vurdering av Finn Kalviks nyeste plate Ingen vei hjem, er det en oppgave en går til med stor respekt. Respekt for en artist som opp gjennom årene aldri har gått på akkord med sine meninger og ikke minst klippefaste tro på seg selv og sitt talent. Men også med stor ydmykhet, da Finn Kalvik uten tvil tilhører det absolutte toppskiktet av visekunstnere ikke bare i Norge men også utenfor.

Finn Kalvik trenger egentlig ingen videre presentasjon da alle som kjenner litt til norsk musikkhistorie sjangeren vet hvilke kvaliteter han står for. Men da denne platen på en måte summerer opp artistens musikalske historikk, vil jeg likevel trekke frem noen hovedtrekk. Dette både for en bedre forståelse av tekstene, men og for å gi noen ledetråder til dem som etter hvert har fått interessen for visebegrepet og som er for unge til at de opplevde visebølgen på 60- og 70-tallet.

Finn Kalvik brøt igjennom på reinspikka Grorud-mål mot slutten av 1960-tallet med sangen Finne meg sjæl. Deretter utviklet det seg videre både med egne sanger og ikke minst ved at han tonesatte andres dikt av både André Bjerke og Inger Hagerup. Samarbeidet med Inger Hagerup har vært av uvurderlig betydning for Finn Kalvik. Gjennom sin omfattende plateproduksjon har Kalvik samarbeidet med alle de sentrale aktørene innenfor norsk populærmusikk – ingen nevnt, ingen glemt.

På slutten av 1970-tallet  klarte Finn Kalvik det kunststykke å forene viser med pop og gjorde stor karriere med det. Dette ledet da også frem til samarbeidet med ABBA og ikke minst utgivelsen av Elton John’s Song for Guy til tekst av Finn Kalvik med tittel Alle som blir igjen.

Karrieren dabbet noe av på starten av 1980-tallet, men tok seg opp igjen noen år senere med samarbeidet med Øystein Sunde.

Om man ser på Finn Kalviks diskografi, er det ikke mange år hvor han enten alene eller sammen med andre ikke har utgitt en plate, og nå altså den 29. i rekken siden 1971!

Ingen vei tilbake inneholder i alt ni sanger til tekst av Finn Kalvik, med unntak av Den unge døde som er skrevet av André Bjerke. Platen er meget typisk Finn Kalvik både når det gjelder lett iørefallende melodier men også vokal – noen få av sangene er mere rocka, men det er bare med på å forsterke at denne platen ser fremover, er på stadig søken og bør ha appell utover det tradisjonelle publikumet. Dette er en artist som med stor selvironi og humør deler sine erfaringer og refleksjoner med oss alle.

Platens første melodi er selvfølgelig tittelkuttet Ingen vei hjem som er en sommerlett og elegant produksjon.

Deretter følger Hubbles teleskop hvor komponisten dveler litt omkring tvil og tro, ikke minst troen på Moder jord – men hovedpoenget er og blir en komponist som står for egne meninger og behovet til å leve til fulle til det hele er over.

Platen neste melodi Ingenting varer evig har et mere rocka preg med muligens litt «snill» vokal. I denne pekes det på at man av og til står der «sliten og grå», men med et behov for å leve livet til fulle helt til det blir stille uten å ha noe behov for å vite når.

Klokkene ringer for deg kan man betegne som melodisk visepop og med god vokal. Noe som passer fint til temaet som bygger på ensomhet, et sterkt håp om lykke og bedre tider – nok engang på vei fremover.

Melodien Frostbitt oppleves av undertegnede som nok en «sommersang» med trykk på behovet om å leve livet. Fint arrangement med både messingblås og Hammond B3.

Det er ikke bare et positivt blikk på livet som gjennomsyrer denne platen men også en del sårhet knyttet til brudd – om ensomhet til stillheten råder i et siste åndedrag som Kyss med smak av tårer beskriver så fint.

I melodien Livet går sin gang  møter vi nok en gang et noe rocka i ut-trykk sentrert omkring kjærlighet som brast men om et klart håp om å komme ut og fremover igjen.

Den nest siste melodien på platen Den siste svimle svingen er Finn Kalvik i helt typisk format og leder elegant inn mot platens siste melodi Den unge døde. som setter et flott punktum for en plate som etter min vurdering både summerer opp historikken og elementer i Finn Kalviks liv, men som også peker fremover.

Personlige favoritter er Ingen vei hjem, Klokkene ringer for deg og Kyss med smak av tårer – dette er Finn Kalvik på sitt aller beste og vil garantert bli å høre mye i forskjellige media utover sommeren.

Dette er ikke en visekunstner som hviler på sine laurbær – han vil fremover uten å gå på akkord med selv – han er den han er og takk for det!

Jeg vil anbefale de av leserne som har muligheten til å komme på en av hans konserter utover sommeren til å benytte anledningen. Kun da vil en få innblikk i alle anekdotene som en av våre mest betydningsfulle visekunstnere da gjerne deler med publikum og setter tingene i sin rette kontekst.

Med seg på platen har han et knippe meget dyktige musikere så som Kjell Harald Litangen (strenger), Audun Erlien (bass), Karl Oluf Wenneberg (perkusjon), Sindre Hotvedt (tangenter) samt også Øystein Sunde på «Ingen vei hjem». Platen er innspilt i Rainbow Studio som i fagkretser regnes som et av de absolutt beste studioer som finnes og er fint og distinkt mikset av Jan Erik Kongshaug og Finn Kalvik som for øvrig også har produsert platen.

5 tonerPlaten ble sluppet 28. april, dvs 2 dager før Finn Kalviks 70-årsdag. I det jeg uten skam og blygsel gir platen en solid 5’er så benytter jeg også anledningen til å gratulere Finn Kalvik med dagen!

Finn Kalvik  – Ingen vei hjem
DACD 315
2017 da Works Entertainment (Ekslusiv lisens).

Publ. 29. april 2017.

 

Filed under: Artikler, CD-anmeldelser, Musikkpolitiet Tagged with: , . - permalink.