Duoen Doggerland er ute med ny CD, No sadness of farewell. Med Doggerbanken som kulisse har bandet latt seg inspirere av musikktradisjoner rundt det myteomspunde landområdet i Nordsjøen som nå har sunket i havet. Burgess’ kraftfulle sang og concertinaspill blandet med rytmisk dreielire og delikat gitarspill har vist seg å være en både spennende og vellykket kombinasjon.

Per Jakob Skaanes

Bandet Doggerland oppsto for 12 år siden da Richard Burgess som er engelsk, spilte sammen med Anders Ådin fra Bohuslän-kysten. Her møttes britisk folkesang og vest-svensk og øst-norsk folkmusikktradition.

Burgess og Ådin ga i 2007 ut albumet Doggerland sammen med Patrik Wingård, tidligere omtalt på viser.no. Tilbake som duo, har de nylig gitt ut oppfølgeren til albumet Doggerland. De likte den tittelen så godt at det har blitt navnet på duoen. No sadness of farewell inneholder arbeidssanger, shanties og britisk folkesang side om side med vestsvensk låtspill. Her er tradisjonelle låter som er kjent på flere sider av Nordsjøen, arrangert av Doggerland. Flere egne komposisjoner har de med, så som den uttrykksfulle Alve’s polska signert Ådin. I tillegg er det et par «folk hits» i særegne tapninger, Ewan McColls Big Hewer og Richard Thompsons The sun never shines on the poor.

Som på det forrige albumet kan vi her nyte delikat gitarspill og suggererende spill på  dreielire av Ådin, malmfull sang og concertinaspill av Burgess. Men her kan vi også høre Mats Edéns «sølvskimrende» spill på viola d’amore og Jenny Gustafsson spille fele, foruten kontrabass og mandola fra Frederik Bengtsson. Å lytte til Ådins gitarspill i avslutningspartiet på åpningssporet Jeg gikk meg ut er en fryd for enhver gitarist. Det er noen vakre rytmiske detaler i flere av sangene, som jeg og lot meg fascinere av på debutalbumet. Lytt til spor 3, Crossing the bar. Det er noen rytmiske «skyv» her som gjør svært mye ut av seg, ihvertfall for meg.

Doggerland

Navnet henspeiler på et landområdet mellom de britiske øyer, Norge, Danmark og det europeiske fastlandet som het Doggerland. Det sank i havet under siste istid og i dag er kun værvarselet for doggerbanken et minne om nord-europas sunkne Atlantis, men Doggerland har påviselig ekstistert. Landomådet fikk navnet sitt sent i forrige århundre av en britisk arkeolog ved navn Bryony Coles. Han lanserte navnet Doggerland etter den mest kjente fiskebanken i Nordsjøen, Doggerbanken. «Fordypningsstoff» om Doggerland finner du på nettstedet Nysgjerrigper eller i Dagbladet.

Bandet Doggerland har egen hjemmeside og Facebook-side. Lytt til No Sadness of Farewell på Tidal eller andre strømmetjenester.

Doggerland: No Sadness of farewell.
CD. Utgitt på Gammalthea 2017.