Ved gjennomlytting av Leo Leonhardsens Brev fra Amsterdam slår det meg at nordnorske visesangere på mange vis har en egen dagsorden. For det første bruker de dialekten sin – ikke noe feil med det, men visetekster blir ikke nødvendigvis bedre om en tar dialektene i bruk. Leonhardsen tekster handler mest om Nordnorge og litt om kjærligheten.

Ketil Edmond Fjeld

I coveret på platen dedikerer han den til Kjøllefjord og Finnmark. Da er jo dagsorden satt. Platens tittel henviser til en av låtene på platen, Brev fra Amsterdam som er en kjærlighetsvise. Når Leo Leonhardsen har begitt seg ut på temaene og bruk av dialekt så må han jo finne seg i og bli målt om de som har valgt samme innfallsvinkler. Halvdan Sivertsen, Terje Nilsen og Ragnar Olsen er artister det er lett å sammenlikne med.

For å understreke at dette er en plate som har Nordnorge som bakteppe har Leonhardsen valgt å ta med Barndomsminne fra Nordland av Elias Blix. Leonhardsen er absolutt ambisiøs. En del banaliteter i tekstene viser bare at å lage gode visetekster er en krevende oppgave, da hjelper ikke en flott dialekt. Årsaken er at budskapene i noen av tekstene blir for mange. Men på låten Tid som handler om tiden, stripper Leonhardsen budskapet sitt og låten blir riktig så bra.

Når det gjelder melodiene er her mange bra anslag: Tid og Brev fra Amsterdam vil jeg trekke frem, de viser at Leonhardsen kan kunsten. Ellers har han et flott knippe musikere med seg, og lydbildet på platen er rent og flott. På neste plate håper jeg han jobber mere med tekstene – og Leonhardsen er en meget habil visesanger, det er det ingen tvil om.

Leo Leonhardsen: Brev fra Amsterdam (CD)

(Publ. 19. nov. 2017)