Hva er det som gjør at man klarer å fylle norges største rockescene uten å være kjent? Hvordan fikk man sammlet vannlige folk, som ikke er vulgære i utgangspungtet, til å være med på dette? Kan det være sånn at vi lengter litt etter å synge alternative viser noen og enhvær?
(Alle innlegg i «YTRING» står for innsenderens egen regning. Illustrasjonene er hentet fra bandets Facebookside – red.anm.).
Martin Aakervik
Samtidig som jeg prøde å gjøre seriøse viser i Sverige gjorde min barndoms bestevenn, Anders Hoff, stor karriære i Norge, med Raske Menn. Dette hadde Calle Hellevang Larsen (Ylvis/Raske Menn) gjort mullig, etter at han gjennom Ylvis, hadde fått god kontakt med produsenten Peter Brandt. Raske Menn blei dannet, skreiv kontrakt og resten er historie. Utover det var Anders Hoff en entreprinør, som allerede var godt i gang med et band prosjekt med folk fra Groruddalen (Oslo) der han vokste opp. Det vil si, endel av studentmiljøet rundt Handelshøyskolen i Bergen hang seg på. Det viste seg dette skulle bli ett fenomen.
Hvordan jeg blei med på moroa
Jeg husker godt telefon samtalen fra Anders Hoff sommer’n 2004. «Vi skal spella band» sa Anders. Vi hadde spellt i band sammen før og jeg hadde egentlig bare venta på denne telefonsamtalen for i forholdet Aakervik/Hoff er det slik det foregår. Vi prata lenge og jeg trudde det var et seriøst prosjekt, noe det også var, men jeg skjønnte det ikke da. Jeg gleda meg fordi jeg nå var en bedre artist enn da vi spellte i band i tennåra. Men når Anders fortalte at bandet allerede hadde et navn, var ettablert i studentmiljøet og het Thorebandet med stum T, så begynnte jeg rett og slett å tvile. Det jeg ikke var klar over var at Anders hadde fått nyss om at jeg hadde et PA anlegg og trengte det til en gig på en låve i Sandefjor. Med noen få ukers varsel fikk jeg ikke øvd særlig mye. Jeg fikk ikke med meg tekstene, fordi de holdt det rimelig hemmlig for meg inntil vi spillte i Sandefjord. Det var uvirkelig og jeg skjønnte ikke helt hva som skjedde når tekstene åpenbarte seg for meg på gigen. Gutta hadde også skåla godt med meg på forhånd, men jeg har hengt med vidre for det var faktsik moro. Konseptet er at dette er gøyflaut.
Når ukjennte artister gjør noe stort
Det er ikke så veldig mange som har hørt om Horebandet, men det har likevel fanget tusenvis av mennesker. Konseptet låter ganske suspekt, men faktum er at det er ganske så uskyldig moro. Jeg tørr påstå at det rett og slett er et lite fenomen som har ressultert i at Norske kjendiser og håndtverkrere fra Groruddalen har hengt sammen backstage, knytta bånd og faktisk blitt venner. I mine øyne er det sundt at folk fra forskjellige sosiale klasser henger sammen som venner. De store konsertene på Rockefeller blei virkelig når man fant ut at man kunne lage et helt show, der kjendiser også var med å bidro til en underholdende kveld.
Starten er som et moderne sagn
Noe av det rare med dette prosjektet er at låtene til bandet er enkle vulgære og trallvennlige viser. Og den første oppstod på en litt myteomspunnet reise. Om historien er sann er usikkert, men det er fortalt om en episode som utspant seg i to biler på vei fra Bergen til Oslo. Gutta fleipa med rundt at en av gutta hadde prøvd å sjekke damer, men at det hadde gått rimelig dårlig. Det blei skrevet en vise om det og over telefon formidlet mellom bilene til latterlig kameratslig jubel. Neste gang gutta var i Bergen hadde noen fler låter kommet til og fenomenet var et faktum.
Å synge vulgære tekster er gøyflaut
Tekstene til bandet er rimelig vulgære og det har blitt spillt på flauheten i akkurat det. Gutta inviterte og fikset VIP plasser til sine foreldre kvelden da bandet endelig sto på et fullsatt Rockefeller. Midt i showet fikk man satt spotten på foreldrene og det blei spurt om de var stolte av gutta sine. Med tekster som: «Ei jente som jeg hadde med hjem, syntes jeg var ganske slem, da jeg kom i kjeften på a, uten at jeg sa ifra. Synd det.»
En idé på et nachspiel
Veien til Rockefeller er like merkelig som bandets suksess. Greia var at bandet begynnte å synge disse låtene på nachspiel i student miljøet. Det viste seg at det i tidlige morgentimer var veldig gøy å synge vulgær i viser. Noe som resulterte i at bandet blei invitert til å spille på flere utdrikkningslag og så vidre. Men det var først etter en stor bursdagsfest på scena Latter bruker på Aker Brygge i Oslo, at idéen om å fylle Rockefeller vokste til liv. Det vil si, først på nachspillet begynnte man å fabulere om at siden man klarte å få skaffa et publikum på 400 så budre det dobble være muig. Men det tok noen år før man fikk overtalt Rockefeller til å prøve ut dette en fredag i november 2008. Det viste seg at når tretti engasjerte sjeler setter seg et mål å sammle 800 mennesker for en gedigen venners-venners fest, så kan det la seg gjøre. Veldedighets konserten blei en braksuksess med 1200 mennesker og et overskudd som gikk til Tveita Fritidsklubb.
Etter dette var det Rockefeller som kom til Horebandet og ba oss spille hvert år. Så med en fem, seks fullsatte Rockefeller konserter bak oss, blei fenomenet Horebandet noe mere enn kun en venners-venners fest.
Preget en seriøs visesanger
Jeg har ingen anelse om hvordan dette egentlig lot seg gjøre. Men at tekstene var vulgære har nok hatt betydelse. Likevel vet vi at det er lett å bli avfeid som useriøse, med sånne tekster. Men viktigst av alt er at det har vært en gjeng som har gjort noe sammen. Jeg trur man kan gjøre det samme uten vulgære tekster. Men tekstene er nettopp det som gjør det ekstra gøy at bandet har nådd så langt.
Denne erfaringa har så klart satt sitt preg på meg. Jeg fant ut at jeg er fri til å gjøre hva jeg vil som artist og låtskriver og at det faktisk er ok å lage og framføre vulgære tekster. I en fri verden burde det være en slevfølge at voksene mennesker kan synge sanger om alt mulig, men altfor ofte opplever jeg at artister er bundet til moral. En kunstner skal ha friheter til å formidle alt mulig også artister. Jeg undres av og til om en artist er fri, når han eller hun ikke kan skrive vulgært?