To av søylene i Telemarksbygda Bambles kulturliv var Bamble Historielag og Bamble viseklubb. Den sistnevnte blei lagt ned våren 2015, etter vel 40 års drift.
Pt – Per Gunnar Bjørholt
Bjørn Damberg (bildet under) var i mange år motoren i driften av viseklubben. Han tok også tunge organisatoriske tak i Østnorsk viseforum. Mest kjent er han som en fortreffelig trubadur og en ditto gitarist. Intet nordisk språk er han fremmed. I mange år dro han opp kvaliteten på Bamble viseklubbs arrangement.
Visegruppa Skagerakkærnes tyngdepunkt er vestfoldsk. Kontrabassisten er imidlertid telemarking og urbambling. Larvik og Bamble kommuner utgjør grenselandet ved Skagerrak mellom de to fylkene. Det er mer som knytter sammen langs kysten enn det som skiller. I det språklige er det kun små dialektiske forskjeller.
For noen år siden, ikke så lenge etter at Skagerakkærne ble etablert, hadde Bamble Historielag invitert Bjørn Damberg og makker fra Bamble viseklubb til å underholde. De hadde et solid og ytterst visekompetent repertoar. I tillegg var også de noe uferdige Skagerakkærne invitert, Det er ingen grunn til å legge skjul på at den nyetablerte visegruppa var litt på tuppa. De førstnevnte var gode, og vissheten om egen variasjon i prestasjonene gjorde Skagerakkærne både utrygge og fikk kaldsvetten fram. Hva var det at man hadde begitt seg inn på?
Bamble viseklubb var først på scenen, og sin vane tro leverte de varene med bravur. På sitt beste var de fullt på høyde med mange profesjonelle, og det var de den kvelden. Naturlig nok høstet de velfortjent applaus.
Skagerakkærne var ikke så høye i hattene da de entret podiet. Fornemmelsen av det kunne bli et antiklimaks, var stor og ekte. Men det var for seint å snu. Etter den første sceneskrekken gradvis gled over, gikk det muligens noe bedre, men det blei ikke gruppens største opptreden. Gleden etter forestillingen var størst fordi man ikke hadde fått slengt etter seg råtne egg og tomater, og det faktum at det hele var over – trodde vi.
Men lederen av kveldens arrangement hadde ros på lager. I svulstige vendinger roste han tre tilårskomne trubadurer opp i skyene. Enkelte i trioen hadde anstendighet nok til å rødme kledelig over så mange ufortjente godord. Misforholdet mellom den fortreffeligheten han tilla gruppa, i forhold til de egentlige prestasjoner hos tre loslitte herrer, blei litt patetisk, og nesten komisk fordi han unnlot å omtale som var først i ilden og de virkelig gode den kvelden .
Da han omsider hadde fått igjen pusten etter den veldige tiraden, og han skulle gå ned fra scenen, var det en av tillitsmennene i historielaget som gjorde han oppmerksom på at han ikke hadde takket de som var først i ilden. Det var kanskje en idé også å la dem få noen takkens ord. Han tok poenget, gikk bort til dem og sa unnskyldende: «Ja, dere var ikke så verst, dere heller.»
Det er blitt et internt munnhell i Skagerakkærnes videre bravader. Når noen riktig gode har levert varene, sier vi: «Ja, de var jo ikke så verst, de heller».
Svarttrost i mørketid
(Tilegnet visedikteren og komponisten, visetolkeren, viseinspiratoren, gitaristen, arrangøren og vennen, kort sagt: Kulturpersonligheten Bjørn Damberg fra Krabberødstrand i Bamble.)
Når vinterkulda biter i nesetipp og kinn,
og vind fra alle kanter er grøssig nordavind,
høres et slags under, en sang fra hagen min.
Mens mørketida på sitt verste tynger,
er det en fugl i buskene, som synger,
en hardhaus som enda litt å gi.
Svarttrostsangen midtvinters er unorsk vinterlyd,
en gladsang man forbinder med livet lenger syd,
en vinterlig frivolhet, i utakt med vår dyd.
Jammen kan man stundom også lure,
når andre virker nedtrykte og sure.
Hvor henter han det lille ekstra fra?
Den toneglade trosten har alltid slik en trang,
til året rundt, å fryde oss med musikk og sang,
dessuten en vilje, til dette, gang på gang.
Karen holder endog ut med bråket,
fra andre fugler, for eksempel kråke,
som synger surt, men gjør så godt de kan.
Hør, vintersang fra buskene! Åh, svarttrost, syng litt mer,
så frost og mørke avtar, og manes nord og ner,
så kalde sjeler tines og vintermunner ler,
så vi som er litt grøsne, slutter fryse,
av dine toner nå i vinterlyset,
for aller mest vi trenger til det nå.
Publisert: 7. juni 2016.