Pt-petit: BESATT av trær

Nalumeika
En botaniker kan kalle meg trangsynt og ha sine ord i behold.
Jeg kan faktisk dokumentere synshemmingen, ekstremt nærsynt som jeg er på venstre øye, minus 9. I botanisk sammenheng har det gitt seg utslag i stor interesse for den begrensete del av floraen som kalles trær. Som guttunge klatret jeg i dem, og kategoriserte trærne etter hvor hensiktsmessige de var å klatre i.

Pt – Per Gunnar Bjørholt

Seinere har jeg fått et mer nyansert syn på disse vekstene, uten at engasjementet har avtatt nevneverdig, snarere tvert imot. Midtveis i livet (om forsynet fortsatt vil være meg nådig) fikk jeg ei kjempegran på sirka 6 kubikkmeter som fødselsdagsgave. En av de mange panegyriske taleføre ved jubileumstaffelet omtalte meg som «besatt av trær». Opprømt som jeg var, anså jeg det for en ære, uten da å koble den dårlig skjulte ironien til knollens beskaffenhet. Det demret for meg noe seinere.

Som fjæresteinstrubadur og med diverse viser på samvittigheten, har det ikke vært til å unngå at trær dukker opp i visetekstene. Henrykkelsen over en nylig førsteplass i en nordisk tekstskriver-konkurranse, var derfor dobbelt. Det faktum at jeg også hadde sendt inn 9 viser til om det oppgitte emne, tre, blei ikke omtalt av bedømmelseskomiteen. Jeg antar at de derfor lot meg vinne for å slippe fortsatt klasebombing. For det finnes vesentlig mer visemateriale. Sirka 40 av visene mine handler om trær, både treslag, enkelttrær, biotoper og skoger.

En av disse, Nalumeika, er allerede innspilt på plata «Fire fyrer fra fjæra», utgitt i 2010, med visegruppa Skagerakkærne som de fire fyrene. Litt morsomt, og vemodig, er det at da visa opprinnelig blei skrevet våren 2007, sto fremdeles den veldige eika ved riksvei 301, midtveis mellom Stavern og Helgeroa. Den bredte ut sin imponerende krone over veien. Riktig staselig var den, som så mange andre enorme eiketrær langs Skagerrakskysten. Teksten blei strevet i nåtid, med innslag av filosofering om hva som kunne skje videre med treet. Barken på de store greinene var begynt å falle av, og for en treentusiast så det bekymringsfullt ut.

Sommeren før Skagerakkærne gikk i studio for å spille inn visa, blei det akutt krise. Kun en enslig grein hadde lauv, som fotoet viser. Den etterfølgende vinteren representerte treet sikkert en trafikkrisiko. Høst og vinterstormene herjer i det åpne landskapet i Brunlanes. Eika blei derfor felt. Den alltid våkne lokalavisa, Østlandsposten, fant begivenheten verd en egen omtale. Teksten måtte derfor omskrives til fortid. Ellers var det kun minimale forandringer som blei foretatt i den allerede skrevne teksten. Og visa kom på plass på plata, som opprinnelig planlagt.

Musøre, treslaget i visa som vant omtalte konkurranse, befinner seg i den diametralt andre enden av den vide variasjon av treslag i forhold vi har. Det gjelder både størrelsen og ved valg av oppholdssted. Høyfjellet og de høyfjellslignende forhold i nord, er land for musøre, akkurat som fruktbart jordsmonn sør for Dovre er det for eik. Jeg vet ikke hvilken eik som er den mest voluminøse i Brunlanes-skogene i dag. En god kandidat er den fredete Kjose-eika, like ved Farrisvannet og veien, rett før man kommer inn til bebyggelsen i den idylliske grenda. Musøre blir ikke større enn 2 cm, selv om det vesle treet strekker seg på tå. Men en hardfør krabat er det virkelig, der oppe i den høyalpine regionen.

Kunnskap om ulike treslags biologi, estetikk og bruksegenskaper, er ikke lenger så vanlig. Flere generasjoners uvettige og kortsiktige økonomiske utnytting av skogressursene, har redusert det viktige mangfoldet i skogene våre. Inspirerende, men også urovekkende lesning om dette har vært den store svenske forfatterinnen Kerstin Ekmans essay-samling, Herrene i skogen. Dette er forhold som jeg tar opp i flere av visene mine som ennå ikke er publiserte. Men muligheter og planer finns. Når man er utgått på dato i arbeidslivet, har man visse tidsmessige privilegier. Men det haster. Av ymse grunner.

Nalumeika

Ved Nalum stod ei kjempe, et vakkert eiketre.
Hver gang jeg dro forbi der, jeg skottet opp på det.
Det stod der ut på sletta, helt aleine.
Så lenge jeg kan minnes, har jeg hatt så sans for trær,
årstidenes skifte i all slags vind og vær,
for julisolskinn og novemberregnet.

Eika kan jeg huske fra mine unge år.
Alt den gang var den gammel og hadde sine sår.
Vinden hadde formet treets krone.
Lydene fra treet når sydvesten spilte opp,
kom fra eolsharpen gjemt i treets topp,
eikas egen klagesang og tone.

Tid er uten nåde. Jeg så det til min skrekk.
Store blanke flater, hvor barken var blitt vekk,
på stamme og på flere store greiner.
Løvverket om sommeren var ikke hva det var.
Budskapet var tydelig. Beskjeden, den var klar:
«Det nærmer seg at Nalumeika segner.»

En dag var eika borte. Kun stubben stod igjen.
Da var det nesten som om man hadde tapt en venn.
Det ble et sår i Brunlanesnaturen.
Men minnene, de lever, om dette vakre tre.
Kanskje det fikk skjebne som førsteklasses ved,
og evig liv, av denne trubaduren.

 

  • Flere petitartikler og kronikker her: OMKRING

 

Filed under: Omkring, Petit Tagged with: , . - permalink.