”Hvis du har hatt et kakelys opp i rumpa på scenen, kan det bli vanskelig å slå seg opp som visesanger seinere”

VISER møtte en av Norges mest framgangsrike viseartister i sommer, Erlend Ropstad. Han er nettopp utkommet med ny plate, innspilt i de dype svenske skoger der ulver hyler om natta i fullmåne.

Øyvind Rauset og Øystein Munz

Ropstad har fått mye god mediamomtale og var en av de få utplukkede til å spille på Gitarkameratenes første sommerfestival i august. Vår egen Karianne Arntzen har skrevet begeistret om hans nye plate (her), så vi kunne ikke la sjansen gå fra oss til å ta en prat med denne mannen.

Erlend Ropstad på Kafé Lyst

Plata di er spilt inn på Silence, en av de svenske forløperne til det norske Mai. Er det samme selskap som før?

—Ja! Før var det både studio og plateselskap, men de har nylig avviklet plateselskapet og fortsetter med studioet. De sitter jo på en katalog som er utrolig brei og lang!

Jeg har lest at ulvene hylte utenfor studioet om nettene. Det er vel å ta i litt?

—Det er ikke tull! Vi var jo stuck i det studioet i fire døgn, noe som var fint for konsentrasjonen (musikerne er alle Oslo-basert). En dag hadde vi holdt på til klokka to på natta, så gikk vi ut for en røykepause, det var fullmåne, og så hører vi ”aooooooo” fra skogen. Alle fikk frysninger, og så bestemte vi oss for å spille inn litt til, når vi først var kommet i den stemninga! Vi holdt på til mårrakvisten. Så det er ingen myte, når det var fullmåne, så ulte den.

I det hele tatt var det planen at vi skulle ”låse oss inne” noen dager. Her ute var det dårlig 3G og flyktig internett, så vi mista ikke så mye tid til det heller. Plata har helt klart blitt preget av den stemningen vi hadde. Dyrt var det heller ikke!

Hvordan jobba dere?

—Vi spilte inn digitalt. Jeg er produsent selv, og bestemmer hvilke take som skal gjøres om att og hvordan. Jeg jobber også på ProTools hjemme, og det er veldig greit å kunne laste opp lydfilene og lage en utrensking av alt vi ikke skal ha med. For det blir spilt inn veldig mye. Det er jo bedre å ha for mye stoff enn for lite.

Ropstad på TøyenOg så ville jeg gjerne spare vår lydmikser Audun Bormann for alt det opprydningsarbeidet. Særlig fordi han ikke hadde vært i studio under opptakene, og dermed ikke visste hvilke take som funka og hvilke spor vi ville bruke. Så det han fikk, var ferdig renska opptak som jeg hadde brukt noen dager på å rydde opp i.

Det er vel lurt å få andre til å mikse når man sjøl er produsent?

—Jeg har prøvd å mikse jeg også, men syns det var best å få en proff lydmann til å gjøre det. Men blir jo også lett ”døv” på sine egne låter. Og så er han jo gnistrende god og setter en voldsomt bra farge på det. Han visste også det som skal stå sentralt, er min tekst og min stemme, all musikken skal kles rundt det, og det klarer han fint.

Siste plate er relativt elektrisk, her følger du samme retning som Asle Beck på sin siste utgivelse. Kommentar?

—Den forrige plata var vedlig rolig, den blei faktisk spilt inn på soverommet. Mye av den ble gjort mens jeg hadde pappaperm fra jobben som musiker. Sønnen min Evert lå ofte og sov, så den plata ble veldig lavmælt. Men jeg har flere sider enn det, både musikalsk og som person, og det trengte jeg etter hvert å få litt utløp for!

Du har ikke en liten Hank von Helvete i magen?

—Nei… Men du – det tenkte jeg på mens han holdt på med Turbonegr, at hvis du har hatt et kakelys opp i rumpa, kan det bli vanskelig å slå seg opp som visesanger seinere. Men det har han faktisk til en viss grad gjort. Det syns jeg er imponerende!

Uten at jeg har en Hank i magen, har jeg faktisk spilt en god del rock. Jeg har hatt et rockeband parallellt med singer/songwriter-karrieren, og har merket en hang til å spille kjempehøyt på elgitar. Den sida har jeg fått litt utløp for nå.

Låta skal tåle juling

På den siste plata har jeg låter som er ”helt nerpå” og andre som er mer rocka, så denne plata blir mer dynamisk enn den forrige. Håper likevel at det gjør plata variert, ikke varabel, for å si det sånn! Og det er en rød tråd igjennom det hele, bygd på en kompromissløs tekstformidling som står i midten av alt.

Er det blitt mer stuereint å kalle seg visesanger nå i det siste?

—Det kan godt være. Da jeg sang på engelsk, var det ingen som kalte meg annet enn ”singer/songwriter”. Da jeg begynte med norsk, fant jeg ut at nå må jeg vel få lov til å kalle meg visesanger. Nå er det vel først og fremst de som skriver om musikken som er opptatt av hva det kalles, hvilken ”bås” de skal bruke.

For meg er det viktige at låtene skal tåle juling, du skal kunne spille dem inn ”fort og gæli” – det skal de tåle. Låten og teksten skal være sterk nok til det, de skal ikke trenge overproduksjon for å fungere. Og de skal overleve en kassegitarversjon på en konsert. Hvis ikke, er ikke låta bra nok. Funker den ikke på kassegitar, må jeg skrive en bedre tekst eller bedre melodi.

Du har iallfall suksess på Wimp for tida, i går så jeg du var på 2. plass på sørlandet etter Bjørn Eidsvåg.

—Det var hyggelig å høre! Wimp er bedre på norsk musikk enn Spotify, de følger opp norske artister bedre og betaler mer. Nå da streamingtjenestene tilbyr offline spillelister, vil salg gjennom både butikker og iTunes gå tilbake. Jeg tror nok at den delen av publikum som virkelig er musikkinteresserte, velger Wimp framfor Spotify. Og de er hoveddelen av mitt publikum, jeg har ikke den der kjempebreie appellen pr i dag. Jeg ser på statistikken at jeg har dobbelt så mange spillinger på Wimp som Spotify, selv om sistnevnte har mange millioner flere brukere.
Wimp har også ønsket at jeg skal ha en ”kontorkonsert” hos dem i løpet av våren, det gleder jeg meg til.

Nå skal jeg ut og spille masse konserter. Jeg er så glad i å treffe folk, å spille for mennesker istednfor bare indirekte gjennom ei plate. Det er det som er gøy, det er nesten hovedpoenget med spre musikken på ”gamlemåten”!

Ropstad på Tøyen

Publisert: 5. sep 2014.

Filed under: Arkiv, Artikler Tagged with: . - permalink.

Skriv en kommentar