Karbonfiolin

Dingseguide logo

Karbonfiolin, kølfele. Det høres helt feil ut. Fiolin er jo et treinstrument. Jeg har sett noen produsenter som lager instrumenter i ulike materialer. Gitarer, ukuleler, fioliner og mandoliner. Jeg ba om å få låne et instrument i karbon og ba noen dyktige fiolinister til å spille på det for å høre hvordan de opplevde instrumentet.

 KarbonfelePer Jakob Skaanes

Jeg kjenner til to produsenter av karbonfiolin. Den ene er Luis and Clark og den andre er en produsent i Irland. De kaller seg UK carbon Violin. Det er sistnevnte som har sendt fiolin til meg.

Det første inntrykket var rett og slett stor fascinasjon over at man kunne produsere det mest “klassiske” av alle instrumenter i noe så supermoderne som karbon-materiale. Hvis man kan lage et instrument av noe så sterkt som karbon, burde det ikke være noe problem å stå ute i piskende regn, snøføyke eller minus 20 grader og spille (dersom fingrene ikke stivner da). Problemet er klangen i instrumentet. Om du har lyst til å se en video mer røff behandling av karbonfiolinen, ta en titt her. Jeg vet at det er laget fioliner med “lydhorn” til lyden, såkalte Stroh-fioliner. De var veldig artige. Se video her.

Nå serieproduseres altså fioliner og andre strykeinstrumenter i karbon. Materialet er utrolig sterkt. I tillegg er det usedvanlig lett. Et morsomt poeng i denne sammenhengen, er at både trær og mennesker og det meste som lever inneholder store deler karbon. Derfor burde det ikke være så fremmed med et instrument laget av karbonfiber til forskjell fra levende trær. Det er vanskelig for en rakkelspelemann som meg å vurdere alle sider ved et slikt instrument, annet enn at det gir mye lyd og ser tøft ut. Jeg tenker instinktivt at instrumentet vil låte litt sterilt og glatt da jeg antar at karbonstoffet er langt mer kompakt enn trematerialer.

Leif Salve Håkedal – fiolinmaker

Jeg tok derfor først turen til fiolinmaker Leif Salve Håkedalfor å høre litt om ulike måter fiolin har blitt bygget på og forskjeller i klang ut fra hvilke materialer man benytter. Jeg var naturligvis også litt nysgjerrig på hva han synes om en fiolin bygget i karbon. Det var ikke bare-bare å komme opp til en fiolinmaker med et instrument i karbon for å spørre om han ikke syntes dette var et flott instrument.

Jo, det er spennende med folk som eksperimenterer med andre materialer enn tre. Ulike materialer gir ulik klang, slik ulike tresorter og bearbeidelser også setter sin farge på klangen. At et instrument er laget av karbon, vil og sette sitt preg på hvordan det klinger. Om idealet er at instrumentet skal klinge som en fiolin laget i tre, vil man ha store utfordringer. Om idealet er et instrument med sin egen klang og særegenhet, vil oppgaven være langt enklere. Samtidig vil jeg mene man da også forholder seg mer rettferdig til det materialet man bruker. Et instrument laget av karbon, vil låte som karbon og det kan låte veldig bra selv om det klinger forskjellig fra tre. Jeg tror det er et viktig utgangspunkt at man tilnærmer seg intstrumentet på dets permisser fremfor å forvente at det skal låte som noe annet.

Om håndverket på denne fiolinen

Så over til det konkrete instrumentet. Det er utstyrt med stemmeskruer med utveksling. Det er vanlig på mange instrumenter, men lite utbredt på fiolin. Jeg har det på hardingfela mi. Det er utrolig hendig når man skal finstemme. Karbonfiolinen ble strenget med Eva Pirazzi-strenger som skal være svært gode, etter hva jeg hører. Vi satte oss ned med og spilte i vei. Vel var Håkedal positiv til å lage instrumenter i andre materialer enn tre, men ikke lenge etter at det ble sagt sagt, var han rask til å understreke at denne karbonfiolinen låt litt ubalansert. Enkelte toner var sterkere enn andre, “hvis du lytter når jeg spiller nå, vil du høre at enkelte sterder låter tonene kraftigere og sterker enn andre. Det er et litt uheldig trekk. Samtidig klinger de åpne strengene litt forskjellig, nesten som de sier forskjellige vokaler. Det har ikke med karbonet å gjøre, det har mer med hvordan denne konkrete fiolinen er lagd å gjøre”, la han til.

Klangen er mer polert

Håkedal hadde også noen kommentarer til selve konstruksjonen: “Jeg synes og at lokk og bunn virker særdeles tynt, noe som kan gjøre at lyden ikke kommer riktig ut fra fela. Den blir på et vis værende i resonanskassa. Men jeg vil tro at mange vil finne denne lyden behageligere og mindre krevende å lytte til enn mange trefioliner nettopp fordi klangen er mer polert og ikke så spekket med under- og overtoner. Det er ikke uten grunn at nybegynnere som øver på fiolin er noe av det “værste” man kan  høre på. Alle overtonene og undertonene som forsterker og lager ekstraklanger i lydbildet er sterkt medvirkende til at det blir langt mer krevende når man spiller feil på en fiolin enn eksempelvis på en gitar”, avsluttet felemaker Håkedal.

Klangen i kølfela var veldig kraftig, den hadde mer volum enn mange andre fioliner. Samtidig var den mykere og litt mer nasal enn mange fioliner. Det er færre overtoner og undertoner i dette instrumentet. Blant de dype tonene og de høye tonene låter det litt smalt. Dette på godt og vondt. Om man spiller litt surt, eller er litt uheldig med buestrøket, vil ikke det merkes så klart som det vil merkes på en fiolin med et stort register i klangen. På den annen side vil man ikke kunne fargelegge tonene så rikt som man kan med en fiolin med et stor register i overtoner og undertoner. Vi andre som var der og spilte hadde langt større problemer med å høre de samme forskjellene, med unntak at av karbonfiolinen låt litt mer dumpt i bassen og ikke så “rikt” i de øvre registrene.

Kølfele ute i felten

Etter å ha fått en vurdering fra en som bygger instrumenter og har en “faglig” tilnærming til materialer og klang, tenkte jeg det kunne være interessant å prøve kølfela ute i “felten”. Rettere sagt, hvordan opplever musikere klangen i instrumenter om de ser bort fra det hypermoderne materialet fiolinen er bygget av? Innen ulike typer musikk kan man ha ulike klangidealer eller preferanser. Derfor kontaktet jeg noen dyktige musikere inne ulike felt.

Greger Brändström – riksspelmann i sølv

En ung utgave av Greger til venstre sammen med Ale Möller og Lasse Sörlin

Hvordan vil en folkemusiker som spiller polskor og henter sine klangidealer fra de dype skoger i Dalarna mene om å spille på karbonfiolin neste gang han spille solen opp på vollen på Bingsjö-stämman?

Riksspelmann Greger Brändström har bosatt seg på Mollestad i Birkenes sammen med kvedaren Gunhild Tømmerås. Jeg ringte og hørte om han var klar for en aften med vin og folkemusikk på kølfele. Jo, det var han. Vi fant en kveld som passet og rigget oss til på Mollestad.

Hans første reaksjon var ren fascinasjon over dette instrumentet som var laget i karbon, med det artige rute- eller flettemønsteret som karbonmattene danner. Vi satt og spilte oss igjennom et knippe slåtter fra Dalarna og litt Rørospols. Jo, han var enig med fiolinmakeren i at det låt litt innestengt. Samtidig var klangen såpass annerledes enn han var vant til at det føltes fremmed for hans ører især når det kom til folkemusikk. Men til andre stilarter som for eksempel jazz, kunne det sikkert vurderes på andre måter.

Øyvind Bjorå – klassisk fiolinist i Operaen

Artistfoto

Øyvind Bjorå. Foto: Erik Berg

Mon tro? Jeg hørte med Øyvind Bjorå som spiller i Operaorkesteret. Jo, karbonfiolin kjente han til og han ville gjerne prøvespille den. Han skulle spille i Arendal kulturhus ett par uker frem i tid, så vi kunne møtes der slik at jeg slapp å reise inn til tigerstaden for å treffe ham. Jeg traff ham i Arendal kulturhus og vi fikk et rom på hotellet hvor vi kunne spille på fiolinene.

Hans første reaksjon var naturlig nok at det var utrolig artig med en fiolin i karbonmateriale. “I klassiske kretser er man alltid vant med at fiolin er av tre og intet annet. Gøy med et instrument som er bygd av et annet materiele og ser helt annerledes ut samtidig som det er en fiolin”, var hans første reaksjon. Han spilte en stund på den og gjorde mange halsbrekkende øvelser på ulike strenger og spilte de samme harmoniene forskjellige steder på halsen. Han likte tonene i bassen godt.

På rimelige fioliner vil gjerne bassen låte litt spe og tynn. Det gjorde den ikke på karbonfela. Når han arbeidet seg oppover til de lysere strengene, ble imidlertid lyden og klangen tynnere og litt matt, syntes han. Dette var merkbart for flere enn ham. Det ble mindre farge og klang i tonene. Rett og slett spak og litt lite eleganse og farve. Klangen i fiolinen generelt var ganske rund, ikke mye farve i det øvre registeret. “Det er litt som å spille med sordin på fiolinen. Jeg får stadig følelsen av at jeg må fjerne sordinen for å få lyden mer ut” sa Bjorå. Samtidig var han tydelig på at om man fikk en slik fiolin for 14 000 NOK eller mindre, er det imidlertid en god fiolin til den prisen. (Denne fiolinen får man nå for rundt 8 000 NOK).

Øyvind Rauset – balkanmusiker, folkrocker og komponist

Jeg tenkte at kan hende vil folk som spiller jazz og andre typer musikk vurdere lyden anderledes. Øyvind Rauset er en begavet komponist og felespiller. Han spiller for tiden i Oslo Radio-Orkester. Han har spilt i Folque, YM-stammen og har blant annet gitt ut soloalbumet “13 umulige danser”.  Jeg møtte ham på Knutehytta  ikke langt fra Kongsberg.

Han fikk dessverre ikke tid til å spille så mye på instrumentet som ønskelig var, men han fikk en langt mer positiv opplevelse av fiolinen og likte klangen bedre enn flere av de andre. Han tenkte da særlig på at man kunne ta hardt i med buen og dra til skikkelig. I konsertsammenheng ville det være en fordel når det er mange andre instrumenter i lydbildet. Rauset tenkte spesielt på bruk i konsertsammenheng med Oslo Radio-Orkester der han spiller mye jazz fra 20- og 30-tallet. Dette kan harmonere med blant annet Brändströms betraktninger om at klangen burde kunne passe til for eksempel jazz.

Til slutt

Det var utrolig artig å ha prøvd en fiolin laget av karbon. Den var til forveksling lik en fiolin lagd av tre, og jeg synes det var artig å stå sammen med spelemannslaget og spille tradisjonelle slåtter og folkemusikk på et instrument lagd i dette supermoderne materialet. Om det regnet eller snødde gjorde heller ingenting. Dette instrumentet var kun til låns og jeg returnerte det etter avtalt tid.

For min del ble klangen såpass vanskelig å kontrollere at jeg ikke følte jeg fikk til å spille slik jeg ville. Det ble spesielt merkbart når jeg gikk fra e- og a-strengen til d- og g-strengen. Da ble lyden mye kraftigere. En dyktiger spelemann eller fiolinist ville nok ha kunnet håndtere dette på en bedre måte.

Eksempelvis syntes jeg fiolinen låt storslagent når Bjorå og Rauset spilte jazz og klassisk musikk på fiolinen. Når Brändström spilte polskor, opplevde jeg at det ble noe fremmed over det hele. Det handler i det store og det hele om hva man er vant til.

Jeg avslutter med å sitere artikkelens klassiske alibi, Bjorå: “Som en øvelsesfiolin er den super. Du kan ta den med på reise i kofferten og den kan være eksponert for vann og greier samtidig som den låter bra sett i lys av hva den koster”.

Publisert: 10. sep 2012.

Filed under: Artikler, Dingseguiden Tagged with: . - permalink.

2 kommentarer til Karbonfiolin

  1. Sivert sier:

    Billedet som blikfang til artikkelen er en Louis and Clark og den koster en pen sjat mere en den der bliver beskrevet, og har og et i mine øyne smukkere design.

    • Per Jakob Skaanes sier:

      Hvis du tenker på bildet i avsnittet “om håndverker….”, så er det riktig at bildet er av en Luis and Clark-fiolin. På den delen som er avbildet, er de vel ganske like, altså strengeholder og stol. Når jeg ser bilder av fiolinene, er den mest iøynefallende forskjellen selve hodet. Har du spilt på Luis and Clark-fiolin? Jeg har dessverre ikke fått muligheten, men det hadde vært gøy å forsøke. Kanskje de klinger annerledes enn den jeg prøvde ut.  

Skriv en kommentar