”Samliv er ikke enkelt.” Tanken dukker opp som en UFO i leverposteien. Nå er jeg ingen daglig elsker av stoffet og har ikke sansen for den finmoste typen på boks. Jeg foretrekker en grovkornet smak av mangfold. Det som gir litt motstand.
Fra et kjøkkenbord på Vinstra – Tekst: Gry Sveen, tegning: Øyvind Rauset
Min bestemor arbeidet i slaktebutikk og foretrakk å lage leverposteien sin selv. ”Pass deg” sa hun, ”det er ikke alt som stemmer med varedeklarasjonen.” Hun lærte meg at det jeg tygget i fred kunne vise seg å inneholde en mystisk klump av ukjent opprinnelse. Plast, bein, tre… umulig å identifisere. Hva så med alt det andre som lå klint i smøret på skiva?
Det klatrer en katt opp slette veggen. Balanserer den smale kanten foran vinduet før han skubber seg mot nypusset rute med sølelabber. Heiser seg gjennom øverste luftevindu, dumper elegant og med pelsen full av vårvåt hage ned mellom amaryllisene i vinduskarmen.
Sender et skrått angrepsblikk mot svulmende knopper han allerede har massakrert tre stykker av før han setter kursen mot brødkurven.
Jeg tygger visen om ”Katter, krig og kjærlighet” mens en svak odør av brunst blander seg med duft av fire timers slit med vaskebøtta. Jeg knurrer advarende. Minner ham på at han ble lempet på dør for fem minutter siden. At samlivet har visse regler, spesielt om våren. At denne morgenen hadde begynt svært ubehagelig og at han og resten av hans likesinnede og røytende pelsdotter allerede har brutt vedtatte menneskerettigheter her i huset.
Det er ikke hyggelig å vikle seg ut av et varmt og kjærlig favntak kl. halv fem om morgenen bare fordi ”Hans Gulfeite Herlighet” glemte han var kastrert og rev drømmene mine i biter med grakattralling i hagen. Målet for morgenkonserten satt pyntelig på verandagelenderet og pusset labbene sine mens ”Den Sorte…. konsulenten” (bror av Den Gule) sto trygg bak døra med halen rundt ryggen til bikkja (som vi også deler dette samlivet med.) De to sistnevnte gjorde imidlertid felles front med ”Den Gule” mot katter av ukjent opphav så snart ”Mor” gløttet på døra. Visesangeren satte heller ikke særlig pris på å se sin kone fly halvnaken og ropende rundt i hagen for å stoppe skvettene fra inntrengernes biologiske våpen.
Det var heller ikke morsomt å stappe utpissede og vrange katter ned i vaskebøtta før frokost mens ”Far” måtte dele morgendusjen med bikkja.
Hovedpersonen i dramaet gikk fri, som vanlig. Hun forsvant opp på stuebordet for å plyndre tulipanvasen for n’te gang.
I det store og hele må vi godta svært mye i dette samlivet. Muselik på kjøkkenbordet og halvdøde fugler som blir byttet i en skål melk. ”Mor” bærer fuglene ut i hagen. Gråter og ber helt til de våkner av sjokket og flyr sjanglende opp i trærne. Vi har også måtte godta ”Den Gules” lyst til å forgripe seg på sin mor og ”Den Sortes” bikkjehomsetendenser. Den lar seg gladelig voldta og slikker overgriperen hengivent. Vi trener daglig på demokratisk diplomati mens ”Terroren” velter seg røytende i sofaputene.
Det er ikke lett og balansere samliv demokratisk her i huset… og i verden for øvrig.
Når jeg så finner ukjente klumper i leverposteien hender det jeg tenker: ”Kort prosess. Valium i kattene, kattene i pappeske og pumpe et par hagelladninger over det hele.” – Så vil det bli fred i verden og min menneskerett til å dyrke amaryllis eller la tulipaner stå i fred på bordet være sikret.
”Den Gule” rykker vennlig med halen, men legger seg demonstrativt i brødkurven. Hvem terroriserer hvem? Han synes nok at verden trenger andre viser. Vi behøver ikke repetere flere slagere fra Amerika. Han gjesper og minner meg på at det hele er et spørsmål om hvilke ingredienser vi velger å tro på. Hvem har egentlig retten til å skrive varedeklarasjonene for livet? Derfor ønsker jeg; til tross for at Guds utvalgte folk maler leverpostei i Bagdad og tulipanvaser veltes her i huset… må det likevel alltid finnes katter.
– Flere essays: “Fra et kjøkkenbord på Vinstra”. (Fra Norsk Viseforums arkiv 1975–2003).