Gry Sveen: Fra et kjøkkenbord på Vinstra
Det smyger en stum vise gjennom huset. Høsten henger ennå i trærne som et vissent refreng. Klokka er skrudd tilbake til vinter slik at sola kan krype langsomt over fjellkanten. Feste lyset i lange bindebuer og trekke skumringen fram til dørstokken der kveldene venter oss lenge før vi kommer hjem fra jobb.
Ellers er det fraværet av det som venter, som fyller rommene nå om dagen. Bikkja er borte. Vi har selv lekt «gud-fader» og fraktet den til avlivning i siste vers på menneskers vis. Det var noe med sykdom, medisiner og økende aggresjon i tiden vi ikke hadde. Gamle dyr krever. Sykt dyr delte tiden opp i skal, skal ikke.
Pendelen slo mellom tanker om ansvar og hjelpeløshet. Bikkja hadde det ikke bra sa vi trøstende med ryggen full av fornuft.
Sto i stram giv akt og fulgte prosessen. Klappet og klappet med halsen full av pels. Ikke tenke bare stå. Siden, gå hjem med tom lenke og dryppe over avrøytede hårdotter i krokene. Det er ikke lett å herske over livet.
Barnelærdommen henger med i det meste. Som liten fikk jeg streng beskjed om å spise opp det jeg la på tallerkenen enten det nå smakte av gammel hund eller nye poteter. Husdyr og mat skulle behandles med respekt. Det hjalp ikke at sausen stivnet og røkt fisk ble full av tårer. Er det derfor man i voksen alder anskaffer seg hund?
I spørsmål om mat var bikkja en som gjorde det han skulle. Vi kunne skryte uhemmet av rene tallerkener og katteromper her i huset, før. Nå er balansen i tilværelsen forskjøvet. Den tomme ruta ved utgangsdøra stirrer forventningsfullt på oss. Skumringen logrer stumt i trappa når vi kommer hjem. Nettene holder oss ofte våken i fravær av dumpelyder og en bestemt pote mot døra til soverommet.
Bena mine glir automatisk til side i vond stilling for å gjøre plass til lydløse grynt, helst midt i senga. Stillheten hver gang gjester inntar eiendommen løper som løpsk lokomotiv mot døra. Sitter jeg for lenge med mitt, piper det bebreidende og avtrykket av en hake mot leggen kjennes som en kald flekk like inn i ryggraden. Det er denne usikkerheten om en virkelig har spist opp alt på tallerkenen eller om en glemte litt under servietten for egen vinnings skyld?
Kattene betrakter oss med overbærenhet. De har et avslappet forhold til liv og død og greier seg avgjort uten daglig omgang med hundetunge eller vennlig klappjakt i hagen. Spankulerer med nyoppdaget selvfølgelighet over gulvet. Inntar de før så bikkjedominerte sonene uten å nøle. Nå kan de velte seg ned hvor som helst. Slikke seg åpenlyst med tilgang til alle husets fasiliteter.
Maten forventes servert på kjøkkenet. Det kreves større variasjon og mer klapp. Middagen smaker best stjålet direkte fra grytene. Det soves i alle senger. Et rent katteregime skriver nye vers og regler.
Det smyger en stum vise gjennom huset. I tiden etter «før» trodde jeg vi ville få litt mer råderett over egen tid når fraværet av bikkje sluttet å spøke i krokene. Når vi sluttet å savne lydene som ikke er. Katter er enkle dyr, trodde vi.
Visa smyger på kattepoter, inntar de ledige plassene. Kroer seg i solstriper og fyller tiden vi trodde vi skulle disponere. Endelig har tobeiningene forstått hvem som egentlig eier tilværelsen.
En hver tid er en god tid for katter, og vi tobeinte er tross alt heldige som får fortsette å bo her og legge alt til rette.
– Flere essays: “Fra et kjøkkenbord på Vinstra”. (Fra Norsk Viseforums arkiv 1975–2003).