Notene og deres Finale: Der moroa slutter

Noter i Finale

Driver du med notesats eller tenker kun i noter når du lager musikk, er det ett program det er vanskelig å komme utenom. Det har fått nesten samme status i notesats som Word har i tekstbehandling. Og det er ikke noen udelt hyggelig opplevelse. Vi snakker om Finale – alle enders mor.

Rauset

Øyvind Rauset

Finales brukeropplevelse (måten programmet kommuniserer med brukeren på) ble utformet i de dårlige gamle dager, da det ikke fantes standarder. Opp igjennom nittitallet, sterkt inspirert av Mac’ens strenge regler for brukeropplevelse, begynte stadig flere programmer å tilpasse seg en del faste (og etter hvert universale) tastetrykk og andre måter å gjøre ting på.

Slikt er bra for deg som bruker. For når du først har lært ett program, har du 50-60 prosent av de andre inne før du har begynt å lære dem. Ta en sånn enkel ting som at kontroll-Z betyr angre. Det kom først på Mac, men er blitt vanlig på de fleste Windows-programmer også (vel… kontroll-tasten er kommando-tasten på Mac). Microsoft holdt lenge fast på den rotete gamlemåten hvor hvert program var i sin egen verden, men selv de har gitt etter, og «Velg alt» er nå kontroll-A og ikke lenger kontroll-alt-M som i gamle versjoner av Word!

Men ett program holder fortsatt stand mot fornuften: Finale. 
De har en tankegang som de forventer at brukeren skal tilpasse seg, istedenfor omvendt. Bare dét burde være en advarsel om at her er det noe galt, riktig galt. Hovedidéen er at for å gjøre noe, skal du først velge ett av ørten «Verktøy». Haken er at det slett ikke er selvsagt hvilket verktøy som skal gøre hva. Det er derfor jeg kaller programmet «Finn alle», det kunne vært et konkurranse-konsept for dem som har masse tid å slå ihjel: Finn ut hvor en menykommando fins (du vil ikke tro hvilket verktøy de har gjemt den under)! Jeg beskrev i artikkelen om hjemmestudio frustrasjonen da jeg oppdaget at man ikke kunne flytte noe med pila (eller «pilverktøyet» som det heter i Finale) – de ventet at du selv skulle finne ut at det var «lokomotiv-verktøyet» som gjorde slikt.

En av Finales opprinnelige programmerere forlot skuta og skrev et nytt noteprogram fra grunnen av, uten alle omveiene/verktøyene, bl.a med en pilmarkør som fungerte. Produktet fikk navnet Overture (det motsatte av finale, som musikk betraktet!), men ble nedlagt da firmet som ga det ut, ble kjøpt opp av Gibson. Så var vi tilbake i Finale-jammerdalen igjen.

Nå gis Finale ut av firmaet MakeMusic, før var det Coda. Om det er reellt eierskifte eller bare nytt navn veit jeg ikke, men jeg ser at de har begynt å tilpasse seg 2000-tallet: Piltasten lar deg fortsatt nesten ikke gjøre en dritt, men den kobler deg iallfall videre til de verktøyene programmet tror du ønsker å bruke, inkludert «masse-redigerings-verktøyet» som lokomotivet har skiftet navn til. Dermed føler du nesten at pil-markøren virker som den burde gjøre.

Men fortsatt er Finale et «klø-seg-i-hue-program». Når jeg vil endre linjeavstanden mellom notesystemene for å få bedre plass til en tekstlinje og korder, regner jeg at det er «notelinje-verktøyet» som gjelder, men den gang ei. Etter mye leiting oppdaget jeg en meny for dette, men den dukker bare opp når du velger «Sidelayout-verktøyet». Jeg tenker vel ikke akkurat slik som Finale-teknikerne. I Overture kunne du bare klikke på en notelinje og dra den nedover med musa.

Jeg innså i 1998 at jeg ikke hadde bruk for fullversjonen av Finale, men kjøpte heller den litt lettere Finale Allegro, som kosta ca halvparten og hadde de funksjonene jeg trengte. Men siden jeg også hadde en liten notebook for å bruke «on the road», kjøpte jeg i tillegg det lille men billige Finale Notepad, for å bruke på reiser. Så kunne jeg jobbe videre med filene seinere i Allegro. Trodde jeg. Nå har Make Music oppgradert alle Finale-versjonene til 2010-utgaven – men ikke Allegro, den selger de fortsatt i 2007-versjonen. Så om jeg lager noe i en billig-versjon som Finale Notpad, Songwriter eller Print Music, kan disse filene ikke åpnes i nyeste versjon av Finale Allegro. De  vil altså tvinge meg til å kjøpe fullversjonen (som finnes i 2010-utgave), med en masse ekstra-funksjoner jeg aldri får bruk for. (Partitur for ny musikk, moi??)

Konklusjon: Finale finnes i fem ulike versjoner for varienrende notetegningsbehov. For låtskrivere tror jeg nok Finale Songwriter 2010 eller den litt dyrere PrintMusic vil holde til det meste. Print Music har også mulighet for raskere note-innskriving, og jeg har brukt den til notetegning for en sangbok som kommer i år (bildet over er fra arbeidet med den).

Men programmene har en tungvint brukerflate og ligner lite på andre musikkprogrammer du kan få behov for å lære senere. Oppgradering til Finale Allegro (2007) kan føre til at du ikke får jobbet videre med verkene dine, hvis de er påbegynt i billigere utgaver av samme program.

Finale, fra MakeMusic (Priser kan variere – sjekk på nettet):
6.395,- for Finale 2010 fullversjonen) hos Procom. For PrintMusic: 1.295,-.

Kommer i fem versjoner: Finale (fullversjon), Finale Allegro (2007-versjonen), Finale PrintMusic, Finale Songwriter, Finale NotePad. Det fins også et gratis leserprogram for Finale-filer. Men det trenger du ikke: Bruk heller eksport-funksjonen til å lage en grafisk fil av notene som alle kan lese. Da blir notene en bildefil på én side. Men bruker du PDF, kan du få flere sider.
På Mac: Velg Skriv ut, og deretter PDF istedenfor papirutskrift (det kan gjøres i alle programmer) – da får du en PDF-fil med notene, også om de går over flere sider.

Kun den dyreste Finale-utgaven har «innebygget» PDF-eksport. Om du har PC, trenger du denne for å lage standard PDF-noteark.

Publisert 13. okt 2010.

Filed under: Artikler, Programmer Tagged with: , . - permalink.

Skriv en kommentar