Det er vel bortimot umulig å ikke bli sjarmert av Bente Kure og Leif Ernstsens grønnvarme album «Grønne hjerte».
Arne Ivar Hanssen
Det danske paret kan i år feire sitt musikalske 30-årsjubileum, diskografien omfatter nærmere tyve utgivelser siden 1989, og to ganger har de vært nominert til Danish Music Award (som tilsvarer Spellemannsprisen i Norge), begge gangene i kategorien Årets danske vise-album.
På vår side av Skagerrak har publikum i flere år hatt gleden av duoens flittige konsertvirksomhet.
På «Grønne hjerte» er det hovedsakelig egensignert materiale som fremføres, men blant de femten sporene finner vi også opphavsmenn som Mikael Wiehe, Benny Andersen, Halfdan Rasmussen og Nick Keir. Alt fortolket i Kure/Ernstsens strengebaserte visegenre, hvor perkusjon brukes med forsiktighet og hvor ikke minst Ernstsens trekkspill er med på å tilføre mye av albumets gode stemning.
Tre tiår vises godt, ikke ved at utgivelser blir gjentagende eller fremføringen automatisert, men mer velprodusert. Det er en duo i behagelig samspill albumet presenterer, hvor det musikalske er gjennomført og hvor Bente Kures vokal ivaretar og formidler det tekstlige uttrykket velbalansert mellom melodi og arrangement.
Det er ikke til å komme fra at det for en norsk lytter klinger noe eget poetisk over de bløde danske konsonantene. Derfor blir man kanskje ekstra rørt over åpningslåten «3 ½ års højde», med barndomsbeskrivelse i sorgmunter melankoli, dog heller ikke uten anstrøk av politisk brodd i skildringen av foreldrene som bøyer nakken for byfolket. I dette musikalske landskapet finner vi også sporene «Titanic» av Mikael Wiehe og «To minutter», sistnevnte en kommentar til 11. september av Kure og Ida Bjørg Leisin.
Når det hele munner ut i Erik Satie-pastisjen «Vandring», er det en vakker og stemningsfull meditasjon som setter punktum for en varm dose dansk visekunst.
Publisert: 25. jan 2015.