Hege Bålsrøds nye album ”Blikk” bæres av gode arrangement og hennes klare vokal i en behagelig innpakning av piano og gitar, strykearrangement og dus perkusjon.
Arne Ivar Hanssen
«Jeg har kastet noen blikk rundt meg på denne reisen som er mitt liv. Blikkene har blitt til sanger», skriver Hege Bålsrød på innsiden av CD-coveret. Det er ikke nyskapende formulert hverken i uttrykk eller innhold, men det er sympatisk nok og talende for det du får når du hører på ”Blikk”. Betraktningene er hverdagsnære, tekstene uten de store krumspring og forteller sine historier med enkle grep, enten det er om kona på over åtti som steller hagen og trives med ungelevenet fra nabohuset, eller om møter av ulike valører og resultat.
Nesten alt er skrevet på rim, og når skjemaet nærmest følges tvangsmessig, føles det innimellom en anelse klaustrofobisk. Ikke bare hemmer det språk og billedbruk, men fører gjerne til en del forutsigbare verselinjer. Det er ikke de mest elegante løsningene som er valgt, og når det følger så mange av låtene, blir det vanskelig å tro at den stilen alltid er like intendert. Det enkle blir av og til for enkelt.
Hege Bålsrød har selv skrevet tekstene med to unntak: ”Månens skip”, en oversettelsesgjendiktning av svenske Inger Forsbergs ”Månens skepp”, og ”Minner”, skrevet av Karl Oscar Johansen, Hege Bålsrøds far. Bakgrunnen, slik vi får oppgitt den i tekstheftet, er spesiell: Den lille teksten, funnet etter Johansens død, ble muligens skrevet da broren hans døde – hvis anmerkningen til ”Minner” er forstått riktig. En stemningsskapende kontekst er det uansett, og det er storsinnet av Bålsrød å dele både historie og tekst med oss. ”Minner” er allittererende og mer fri i formen enn resten av albumet og bryter således på behagelig måte med mange av de andre låtene.
Men den teksten du husker etter å ha hørt gjennom albumet, er ”Det var det året”. Albumets kanskje beste melodi og mest lekne arrangement til en av albumets beste og viktigste tekster.