250 år etter sin død fortsetter CM Bellmans store verk Fredmans epistler å fascinere oss. Den svenske viseveteranen Pierre Ström har slått sine musikalske pjalter sammen med cellisten Emilie Jeremias og spillt inn en CD med sanger av C.M. Bellman.
Øystein Munz
Her tar de for seg noen av de mange Fredmans epistler som omhandler Ulla Winblad, Fredmans syntetiske muse, ”nymph och prästinna i Bacchi tempel” ifølge originialutgaven av epistlene, en foxy kvinneskikkelse skrudd sammen på bakgrunn av flere historiske forbilder.
For noen uker siden ville jeg skrevet at denne innspillingen føyer seg pent inn i den lange rekken av Bellmantolkninger. Men så er det noe ved den såre tonen i Emilie Jeremias’ cello og Pierre Ströms lette, melankolske stemme og enkle lutt-akkompagmnement som har fått meg til stadig å vende tilbake til CD’en. Og til å oppdage stadig nye, elegante nyanser i de spinkle og til dels sparsomt orkestrerte arrangementene – og i måten Ström og Jeremias tilnærmer seg stoffet.
Her overspilles knapt en tone. Til tider er luttens toner mikset meget langt bak i lydbildet. Pierre Ström kan sin Fredman. Han har da også jobbet profesjonelt med Bellman-tolkninger i ulike sammenhenger i mer enn et halvt århundre. Man fornemmer en dyp forståelse for persongalleriet – og for Ulla Winblads verden. Dette var en verden der livet og kampen for tilværelsen måtte fortone seg som en evig spissrotgang mellom de livsbejaende drifter og en alltid tilstedeværende dødsbevissthet.
I noen sanger høres Ström ut som en sår og klagende skald på gravens rand. Andre ganger krever rollen at han fremstår mer som en liderlig satyr. Han gjør jobben uten å overspille de teatralske manerene disse sangene også innbyr til. I et par av de lengste epistlene (no: 48 og no: 82) får han følge av Emilie på vokal på enkelte strofer og vers. Det skaper tidvis en en overraskende effekt. Dette er en glimrende måte å bryte monotonien som kan true disse lange sangene.
Samspillet mellom Emilie Jeremias og Pierre Ström er ikke bare trygt og stødig, men til tider virtuost på sitt beskjedne vis. Skal man trekke frem ett eksempel på dette her, velger jeg spor nr. 9, Epistel no. 80 ”Anngående Ulla Winblads Lustresa til Första Torpet, utom Kattrumps Tullen”. Her har cellospillet skyhøy wow-faktor, som Fader Berg, sjef-musikanten i epistlenes persongalleri nok ville sagt om han hadde levd i dag.
I heftet som følger CD’en lar Ström oss bli litt kjent med et par av kvinnene som har inspirert figuren Ulla Winblad. I ettertid har Bellmanforskerne har latt oss forstå at i det minste en av disse, Maja Christina Kiellström, var fortvilet og sint over å bli utlevert på det mest intime i Epistlene. Om hun aldri kunne tilgi Bellman, er det likevel hennes stemme som med varme og innlevelse gestaltes i CD’ens to siste spor: I 1966 tonesatte Pierre Ström Lars Forsells dikt ”Ulla Winblad vid Fiskartorpet”. Sammen med en resitasjon om hvordan Ulla Winblad kanskje ville opplevd verden 250 år etter sin tid avslutter denne sangen CD’en, nærmest som bonus-spor. Stor takk for det.
Ulla Winblad: Pierre Ström & Elmili Jeremias
YTF records YTFR 117