Gunnar Källström & Fridens Liljer tolker Alf Cranner på CD’en Fåglar med Höjdskräck. Her er 11 av norsk visekunsts Grand Old Mans mange fine sanger iført svensk språkdrakt med tildels ny og uvant instrumentering.
Øystein Munz
Alf Cranner på svensk. Ja det var jaggu på tide, gubben har jo turnert Sveariket siden 1960-tallet. Så skulle det altså bli den begavede viseformidleren Gunnar Källström som skulle ikle denne nestoren i norsk visekunst en svensk språkdrakt. Her legges for dagen en stor formidlingsglede. Ja, man fornemmer at Gunnar Källström formelig har klødd i drøvelen etter å fremføre dem.
Oppdagelsesferden har gått gjennom store deler av Alf Cranners omfattende viseproduksjon med vekt på samlingene “Vindkast”, “Sanger om fravær og nærvær” og “Café Kaos”, album der Alf Cranner selv har stått for både tekst og melodi. Unntaket er “Sjømannsvise”, opprinnelig et dikt av Harald Sverdrup tonsatt av Cranner. Han har selv spilt den inn minst tre ganger og i tillegg har den vært kjent kjent siden Cornelis Vreeswijks velmaktsdager under navnet “Ågren”. Källströms nyskrevne svenske tekst ligger nok tettere opp til originalen. Fint nok. Gi havet sjømannen tilbake.
Fra første takt av CD’ens første spor “Vals for sol og regn” tar Gunnar Källström Cranners viser med inn i Fridens Liljers toneunivers. Knapt har bandet etablert et velsvingende folkrockkomp før det punkteres av et uventet trombone-riff, etterhvert også av smygende innsmigrende feletoner. Tekstens sorgmuntre budskap understrekes: “Så skål for sorgen/nu är vi vänner/och skrattar i vår jämmerdal!”
Fridens Liljer er et kompetent orkester med stor evne til å tøye sjangerbokser slik at sangenes individuelle preg blir ivaretatt. I så måte følger de opp Cranners egen tradisjon med å søke samarbeid utenfor snevre grenser. Liljene består denne gang av Martin Olsson på gitarer, Livet Nord på fele, Camilla Åström på trekkspill, Daniel Wejdin på bass, Mårten Magnefors på trommer og Markus Ahlberg på trombone, forsterket med unge Olof Källström på jazzigt smygende gitar på ”Sjømannsvisa”.
Og utvalget ellers? “Skjærgårdvisa” og “Pettersens franske vals” er eksempler på sanger som inngår i den norske visekanon , hvis vi nå kan skryte på oss noe slikt. Enkelte har allerede påpekt at en rekke av de mer sjeldent spilte sangene av Cranner er innvilget svensk medborgerskap i denne samlingen. Etter et par gjennomspillinger demrer det at det er jo en helhet her. På finurlig vis har Gunnar Källström vevet sangene sammen til en historie, et drama.
CD-tittelen Fåglar med Höjdskräck er hentet fra visen “Stängnigsdags är läggningsdags”, eller på norsk, “Stengetid er sengetid” fra samlingen Café Kaos. Dette er et av mange gode eksempler på visenes universelle appell: Cranners lett skrøpelige, melankolske og litt engstelige persongalleri kikker frem fra skjæringspunktet der eksistensiell angst og en nesten zen-budhistisk avklaret verdighet møtes.
“Gustav Wilhelms baksmälla” er utført omtrent så bakgateurbant som det vel er mulig å få det til, med liberale doser styggvakker el-gitar pusset med grovt sandpapir. Og budskapet? Menneskets lodd. “Alt jeg ønsker ugjort det gjør jeg om igjen!” Aldri har Cranner blitt tolket med mer snørrete og pønkete desperasjon.
Den melodiske kontrasten til sanger som “Skjærgårdsvisa” er stor. Temaet er freden som senker seg over et hvert øyrike når sommrturistene har reist hjem. Källströms tapning høres mer stilferdig jublende ut enn Cranners egen versjon.
CD’en vurdert som helhet er et godt bevis på at nordiske visetradisjoner fremdeles er under utvikling. Selv gigantene har engang har vært små menn som står på skuldrene til andre små menn. I et slikt perspektiv skal det bli morsomt å se hvem Källstrøm inspirerer noen år lengre inne i nöosfæren.
Gunnar Källstöm & Fridens Liljer:
Fåglar med höjdskräck : 11 visor av Alf Cranner
Kakofon records – www.kakofon.com