Jeg var så heldig å både møte og høre Kjell under Norsk Viseforum’s arrangement på Gavelstad i begynnelsen av mai i år. Kunne selvfølgelig ikke si nei da jag ble spurt om å skrive en anmeldelse av debut CD’en hans «Aldri for seint». Jeg holder alltid det jeg lover om enn noe seint – CD’en ble utgitt januar 2012.
Trond Skarsten
Kjell må betraktes som en vel bevart hemmelighet i flere tiår inntil han da etter å ha passert 60-års milepælen bestemmer seg for å satse på musikken etter en lang karriere som arkitekt. Dette valget skal vi jammen være glad for og ikke minst at han også bestemte seg for å utgi sin debutplate «Aldri for seint». På platen har han et knippe solide musikere så som John Lilja, Børge Fjordheim, Janove Ottesen (helt riktig – han fra Kaizer’s) og Renate Engevold med seg. Samtlige tekster og melodier er skrevet av artisten selv og produsent har vært Janove Ottesen. Lydmix’en bærer tydelig preg av Janove Ottesen’s bakgrunn fra Kaizer’s, hvilket passer Kjell’s stemme nærmest perfekt. Denne gangen velger jeg å ta for meg hver enkelt melodi på denne platen som best kan kategoriseres som hjemmehørende i cross over kategorien for «visepoprock»; «Gje meg en sjangs» er et over-raskende godt bidrag i denne genren selv om gitarsoloen kan virke noe for fremtredende. En velfungerende og menneskelig tekst om behovet for å få nye muligheter til å gjøre ting bedre. Mine umiddelbare assosiasjoner går til Tom Roger Aadland’s «Fløyel og Stål» noe som sikkert kan tilskrives både dialekt og klangbilde. En fin sak. «Hjertemedisin» forsterker bildet som er satt av det første kuttet men med et litt «råere» lydbilde. Dette er min klare favoritt og vil gi meg mange doser med nødvendig hjertemedisin fremover – spesielt faller melodiføringen i god smak. «C’est La Vie» er så klart en fengende melodi men virker litt malplassert på meg da den bryter litt for kraftig med det bildet man har dannet seg av artisten og band etter å ha hørt de to første kuttene – «luftige fioliner» får ikke jeg helt til å matche en produksjon med dette potensialet. «Vindeltrapper» – av en eller annen grunn assosierte jeg denne umiddelbart med «Stavangerensemblet». Velprodusert og karakteristisk. «Aldri for seint» med sin mandolinintro vil jeg kategorisere som en god «livemelodi» med sitt gode allsang- og party preg. «La et ja ver et ja» – pumpeorgelet har klart sin plass i denne produksjonen og passer bra i denne rolige balladen som fungerer som et godt motstykke til de mere «popifiserte» melodiene. «Ikkje kall meg John» kjennetegnes best ved sin dype menneskelige tekst om savn og avstand og da tydeligvis sett gjennom en sjømanns øyne. Teksten er såpass treffende at akkompagnementet nærmest ikke oppfattes – kort sagt godt forfatter-arbeid. «En goe dag» er en melodi som jeg velger å stille forbi da den mest av alt minner mest om et revy-innslag. «Ein salig kveld» – et velklingende melodi med en tekst om kjærlighet, vennskap og ikke minst om viktigheten av de små ting i livet og evnen til å finne den nødvendige roen til å kjenne på det. Plates siste kutt «Eg vil leva» med sin hyllest til kjærligheten og behovet for å kunne elske noen er en lett, lekende og elegant produksjon som er like lett og elegant både rent musikalsk og produksjonsmessig – en flott avslutning på en tvers igjennom bunnsolid debut. Kjell’s debutalbum er såpass sterkt og interessant med bittersøte tekster når det trengs, men også med dyptpløyende mellom menneskelige tekster når det er påkrevet. Om dette var debuten – hvordan blir da oppfølgeren for den regner jeg med kommer? For å runde av denne omtalen med Kjell’s egne ord i innstikks heftet så kan du trygt lene deg tilbake, du har lenge visst at du ikke vil falle og jeg tror jeg har mange med meg når oppfølgeren etterlyses. Da Kjell sitter i styret for Norsk Viseforum så vil jeg ikke karaktersette denne omtalen nærmest av habilitets grunner.
CD: Kjell Reianes – Aldri for seint CMMCD06//CCAP141, 2011 CMM Music