Det ser ut til at det er et trekk i tiden at musikere med lang og bred fartstid ser seg tilbake og finner ut at det er ikke for seint å utgi egne plater med sanger som er skrevet over en rekke år.
Trond Skarsten
For å sitere Jarle Børresen selv i introskrivet til CD’en «Tiå fyge» som jeg fikk tilsendt fra Norsk Viseforum forleden: «Jeg heter Jarle Børresen og er en musiker fra Stavanger. Dette er sanger som jeg har skrevet i løpet av en rekke år. Spilt og sunget av meg selv og med musikere jeg har spilt med i løpet av de samme årene».
Blant disse finner vi Per Vestaby (Veslefrikk, CC Cowboys), Anders Bru (Stavanger Ensemblet, Kjetil Bjørnstad), Stian Tønnesen (Rita Eriksen) og Alf Terje Hana (Athana, Stewart Copeland) m.fl. Dette gir oss sterke assosiasjoner til Stavanger-rockens glansperiode men minst like mye til østlandsrocken hvor Jarle Børresen da spilte i bandet Veslefrikk med Anne Grethe Preus som frontfigur.
All musikk og tekst på denne platen er laget av Jarle Børresen, innspilt og mikset av Sverre Erik Henriksen i Vagabond Studio, Stavanger. Musikalsk sett foretrekker Jarle Børresen det enkle gjerne med et fangende refreng, spesielt tiltalt er han av energien i punk rocken.
Platen består av i alt 12 melodier som alle er særpreget av til dels enkle, jordnære tekster som en lett kan forholde seg til – vi har vel kanskje alle vært der… Av disse tolv melodiene er «Brune Kafe’» det jeg mener er det sterkeste kuttet på platen med en jordnær, ubønnhørlig ærlig tekst som vi alle kan kjenne oss igjen i. En fengende melodi hvor bruken av dobroen forsterker det «blå» budskapet. Vi trenger kanskje alle en tur til «stølen» for å komme i tettere kontakt med oss sjøl?
Det neste kuttet som fortjener litt spesiell omtale er «Det de ikkje vett» hvor Anders Bru’s gitarspill har fått en fremtredende plass og for alle som har et forhold til Stavanger-rocken så er dette et godt «gjenhør». I «Eg e’kje pene nok» som er en mere rocka produksjon hvor slektskapet til punken kommer klart frem skapes en grei overgang til «I kveld» som ivaretar det rocka preget med en tekst som oser av lengsel og håp.
Det som etter min mening særpreger denne produksjonen er først og fremst gode vokale prestasjoner og godt musikalsk håndverk samt de relativt enkle arrangementene som jo helt er i tråd med de grunnleggende elementene for Jarle Børresens musikalske smak. Det jeg alltid savner i slike «musikalske testamenter» er at det oppgis hvilket år melodi/tekst opprinnelig ble skrevet selv om denne produksjonen skiller seg noe fra andre tilsvarende produksjoner ved at samtlige er ny-innspilt.
Som en totalvurdering vil jeg tillate meg å si: Jarle, du er fremdeles «ranke og stolte og fri» – dette er ingen kopi av «noge som helst» dette er en ærlig og jordnær produksjon fra en musiker som har vært med på det meste og som har evnen til å fremstille det på en måte som vi alle forstår selv om enkelte av tekstene virker litt banale. Eller for å si det på en annen måte det var godt at Sverre Erik Henriksen kom og fikk denne platen realisert.
Til platen er det laget et innstikkshefte med samtlige tekster. En artig liten detalj for øvrig er illustrasjonene hvor gitarhalsene klart viser at tiden går. Denne produksjonen bør finne sitt publikum blant alle de som gjennom årene både har satt pris på Stavanger-rocken og norsk musikk sunget på klingende dialekt! 
Om flere av melodiene hadde hatt tilsvarende kvaliteter som «Brune Kafé» så hadde dette vært en 5-er på min skala men da flere av de øvrige kuttene faller litt igjennom hos meg så lander jeg på en 4’er, men en sterk en, grunnet gode musikere!
CD: Jarle Børresen – “Tiå fyge” VM004, 2013 Vagabond Music