Frode Johansen (36) fra Jessheim har spilt og sunget både her og der siden han gikk ut av ungdomsskolen, vært den ene halvdelen av ”Open mind” (tidlig på nittitalet), og vært musiker i et program på TV-Norge, (”Reisesjekken”). Selv om Johansen har skrevet egne låter lenge, er det først i juni 2013 det første albumet hans kommer ut. I sang- og musikkstil kan Frode Johansen minne litt om ”Di Derre”.
Arild Sundt
For å si litt mer om musikkstilen på plata, er det snakk om en miks av bluegrass, visepop og rolig country med få, men flinke og stødige musikere.
Frode Johansen spiller, i tillegg til å synge sine egne sanger, akustisk gitar, litt percussion og piano. Torbjørn Rasmussen spiller dobro og weisenborn, Roger Johansen kontrabass, Øystein Knaus Fosshagen fele og mandolin og Tor Mikkel Stav-Larsen spiller trommer, vaskebrett og perc. Det eneste jeg har å innvende her er litt i overkant mye dobro og enkelte vel utdratte avslutninger (ritardandoer). Ellers forstår jeg heller ikke vitsen med at rekkefølgen på låtene på plata ikke er den samme som i tekstheftet.
Låtene
Det er flere av spora som har potensial som radiolåter, hvis Frode Johansen først kommer inn på spillelistene. Som låter å betrakte er dette veldig hørbart med flere gode sanger, alt fra varhet til fengende låter, med tekster som sikkert mange i 30–50-årsalderen kan kjenne seg igjen i.
En skulle vel tru at den tidligere utgitte singlen Kom, bare kom ville skille seg ut, men det tviler jeg vel egentlig på. Spor tre, den fengende Sommerfugl, har en fiks tekst som fungerer godt og låten har avgjort potensial. Spor fire Refrenget, er i samme kategori. Låten har også en ganske interessant og underfundig tekst. Spor fem Så pen du er er slik jeg ser det den låten som rent musikalsk står sterkest, med flere ulike instrumenter som kommer fint fram.
Neste sang Monopol har en av de mest interessante tekstene, men jeg tviler på låtpotensialet her, selv om sånt er vanskelig å spå om. Noe av tvilen min bunner i om Frode Johansen først og fremst vil bli oppfatta som musikant eller som visedikter. Han har begge deler i seg, men på plata vil jeg dessverre tippe det er de fengende og ikke de mer «visete» sangene som slår an.
Tekstene
Som dere forstår, mener jeg det er en god del interessant her. Frode Johansen har mer enn nok å skrive om, både alvorlige og helt personlige ting, men i likhet med mange andre visediktere og debutanter varier tekstkvaliteten en del.
Mest forundra er jeg vel egentlig over første sang, Kom, bare kom. Vel har den en poetisk bruk av metaforer og potensial, men slik teksten ender ut blir det altfor mange ord, i alle fall om «rot og møkk». Det mest problematiske er selve kjønnsforståelsen der jeg oppfatter at jeg-personen i sin stakkarslighet og anger ber kvinnen komme tilbake til mannen for å rydde opp i både rot og de egentlige problemene det representerer; svik og utroskap.
De beste sangene rent tekstlig mener jeg er Refrenget, Monopol i Paris og Bare en gang til. Refrenget handler om jeg-personens møte med ulike jenter og hans egen visedikting, litt nymodernistisk kan man kanskje si. Sangen begynner slik (men selve refrenget i sangen fungerer heldigvis godt det også):
Jeg var 15 år da du flytta ned hit/og gulvet det gynga under smilet ditt/og den kvelden var vel første gang/jeg skrev dette refrenget til en kjærlighetssang.
Monopol i Paris har flere mystiske eller uklare linjer som gjør at lytteren/leseren er nødt til å tolke selv. Bra. På overflaten er det i alle fall en forteller som betrakter en kvinne fra balkongen i Paris som han ikke vet om han vil ta kontakt med, en kvinne det er lett å oppfatte som en prostituert, men det fine er at det ikke er helt opplagt.
…Hun løfter blikket, ser mot glasset mitt og smiler til meg nå/og jeg kjenner smilet rufse meg i magen/Jeg kan se at smiler flasser litt, når hun snur seg for å gå/å drikke rødvin slik de gjør her midt på dagen.
Bare en gang til er en sang med et viktig og alvorlig tema: (Unge) gutter som lever med fart og spenning, uvettig bilkjøring, eller i rushelvetet, for eksempel. Første strofe setter alvor og standard for denne sjeldne sangen:
Pass deg kjære, pass deg/Jeg veit du liker fart, men husk at farten gjør deg blind/Pass deg, kjære pass deg/Jeg vet du liker himmelen, helt til flyet går i spinn/Jeg vet du mistrives i avgjorte strukturer/at du kun lever i bilder, farger, lyd og form/ Pass deg kjære, kraften er enorm.
Frode Johansens debutplate er ei både fengende og vàr plate med litt mye dobro. Platetittelen er god – kanskje litt pretensiøs? Men avgjort til å forstå. Tekstene på albumet er stort sett gode og interessante. 
Vurdering: En sterk firer/svak femmer.
CD: Frode Johansen: Fra bølle til Prins
NORDIC Records, NRDCD05015