De Blindes Autoband så dagens lys i 1992 og består av Kent Elvenes, Geir-Ove Andersen, Odd-Egil Mosseng og Anders Spein fra Vestvågøy. Bandet har til tross for geografiske avstander og jobber klart å holde sammen siden da. Etter 20 år med lav profil har de tatt steget ut i offentligheten, noe man kan takke låtkonkurransen «Bandwagon» for. Dette er bandet som med klokkeklar tro på egne ferdigheter fremdeles har drømmen om en gang å oppnå berømmelse og ære. Og mye av platen er overraskende bra selv om den store sammenhengen uteblir. Bandet som er kjent for aldri å øve har absolutt noe å tilby.
Trond Skarsten
Platen er spilt inn «på avstand» og da ved bruk av diverse hjemmestudio i Stamsund, Bergen, Myrkedalen og Kabelvåg. Det hevdes at bandet aldri har vært samlet i studio. Om en skal sette en karakteristikk av bandets musikalske uttrykksform så må dette bli en sammensmelting av flere forskjellige musikk former – derfor lander jeg på «visefolkpunk» med et sterkt innslag av rock. Platen starter friskt med melodien «Appropos Ingeteng» som preges av et åpent og fint lydbilde, men jeg må innrømme at jeg har hørt tilsvarende melodier før. Neste melodi er «Darwin og meg» som jeg personlig synes er kraftig overprodusert og med en vokal som drar assosiasjonene over i et lokalt revyinnslag. «Den siste humorist» og «Alibi» går jeg fort forbi, da vil jeg heller bruke litt tid på «Hauklandsand» – denne melodien som skiller seg ut fra de øvrige med sitt mere undrende og utforskende lydbilde kan tyde på inspirasjon fra andre mere etablerte artister fra landsdelen. Dessverre så trekker vokalen dette kuttet noe ned samt en til tider noe manglende sammenheng mellom melodi og tekst. «Adelsmainn» starter optimistisk men dras fort ned på jorda med til tider sviktende vokal, men har absolutt potensiale til noe langt bedre. Enkelte ganger bringes assosiasjonene hen mot grupper så som «Kansas» fra 1980-tallet. De to neste melodiene velger jeg å gå forbi og heller ta for meg «Pål Pått» som er en artig sak preget av mye tekno og elektronika – Kent Elvenes’ gitar gir denne melodien et klart poprockpreg som i alle fall jeg likte å høre. Kuttet «Vårtegn» bryter helt med de øvrige med sitt mere rendyrkede visepop-preg. Nok engang trekkes en noe svak vokal produksjonen ned. På det neste kuttet «Neandertaler» starter bandet med en lovende intro men faller deretter noe tilbake og blir noe rotete. På det nest siste kuttet «Når kongekrabben kjem» så treffer nok engang gitararrangementet meg hjemme og melodiene bygger seg opp i et lydbilde med elementer som enkelte av oss kjenner fra 1980-tallet med grupper som Kansas og Camel – skulle likt å visst hva denne gjengen har i platearkivet sitt. Den siste melodien «Landeveisrøvere» har mye godt i seg men nok engang kommer preget av en viss uferdighet frem og spesielt innen vokaldelen. 
Generelt sett så er det mye bra her, men som jeg har forsøkt å få frem, så henger det ikke helt sammen og derved dras totalinntrykket ned. Totalvurdering må da bli en 4’er selv om jeg er helt sikker på at dette kan bli, og forhåpentligvis blir, langt bedre ved neste produksjon.
CD: De Blindes Autoband – “Bedre blir det ikkje” UFPO Records, 108 2013