Elin Furobotns nye plate på vinyl og CD er en stor musikalsk opplevelse. Furubotn skriver både tekst og musikk sjøl, men hun må ha fått god hjelp med arrangementene av en rekke eminente musikere, med Karl Seglem på tenorsax i spissen.
Arild Sundt
Elin Furubotn har gitt ut fire plater før: Tikk takk (1999), Villhund (2006), Det som e nå (2008) og Ein tanke unna (2009). Da Furubotn og Seglem spilte i Tyskland i 2011 fattet sjefen for plateselskapet Ozella interesse for et samarbeid, og slik blei det. Tekstheftet har både norsk og engelsk versjon, og det åpner seg jo store muligheter dersom man får et bein innenfor det store tyske markedet.
Det musikalske:
De første tonene på Elin Furubotns nye plate slår an en tone i Karl Seglems tenorsax som umiddelbart får en til å fatte interesse, og ganske riktig; denne utgivelsen oser av spill av høy kvalitet, med en miks av ulike elementer av pop, rock, og jazz. Musikerne som Furubotn har med seg på plata er Karl Seglem, Gjermund Silset (bass), David Wallumrød (piano), Helge Andreas Norbakken (perkusjon), Morten Mølster (el-gitar), Truls Birkeland (trekkspill), Mads Urdahl-Aasen (euphonium faktisk) og Gunhild Seim (trompet).
Furubotn sjøl spiller akkustisk gitar og cello på en låt, utrulig nok, i tillegg til at hun synger på alle spora. Musikken er var, lyrisk, variert og utsøkt. Furubotns stemme virker ung, klar, ganske variert og den ligger hele tiden langt framme i lydbildet. Forbausende ung i uttrykket når dama bak stemmen nærmer seg de 50.
Jeg mener generelt at når man skriver både tekst og musikk sjøl, skal man ikke kritisere måten man synger på, jf. Bob Dylan. Ettersom musikken er såpass flott og interessant, får jeg noen ganger en følelse at den fra tid til annen burde ha fått enda større plass. Som nevnt er det de musikalske kvalitetene som gjennomsyrer dette produktet. Jeg oppfatter også Elin Furubotn først og fremst som musiker, og på enkelte av sangene i jazz-stil tenker man intuitivt på andre kvinnelige sangere i sjangeren, uten å være sikker på hva som ville vært best.
Dette er et nytt og genuint uttrykk der sang og musikk skaper en helt egenartet sound, slik at Elin Furubotn og hennes musikere er noe helt for seg sjøl innenfor det NRK radio kaller ”Norsk på norsk”. Stavangerdialekten er, til tross for at hun avgjort ikke er aleine om den i den norske musikkfloraen, bare med på å gjøre uttrykket enda mer personlig og godt.
Når det er sagt, tenker jeg at det ikke er lett å finne tekst til denne musikken eller komponere såpass krevende melodier og arrangementer til tekstene. Resultatet er på ingen måte opplagt. Derfor virker utrykket bånn ærlig, sjøl om jeg, uten å være sikker, har lurt på om sangen og teksten ikke alltid passer like godt til musikken. Furubotn kan umulig ha hatt et hovedmål om å lage en eller flere radiohit’er med denne krevende plata, når man veit hva som kreves. Strålende!
Sangtekstene:
Så vidt jeg forstår har Furubotn siden starten som plateartist skrevet musikk og/eller tekst sjøl. Jeg har lest noen anmeldelser av tidligere utgivelser (Svein Andersen, 2008), der det hevdes at ”vokalisten mangler den særegne personlige stemmen som kan gjøre sitt til at sangene virkelig angår oss”, og en anmeldelse fra årets plate (Oslopuls 03.02.12) der det skrives at artisten ”har famlet litt underveis” før hun ”Nå kan høste gevinsten for arbeidet”.
Det virker derfor sannsynlig at Elin Furubotn har jobba hardt med utrykket og utvikla seg i positiv retning. For meg er det sjølve teksten i en sang som er avgjørende for om noe taler til meg, rører ved meg eller angår meg. Når det gjelder Elin Furubotns tekster opplever jeg at kvaliteten på tekstene varierer. Jeg lurer ofte på hvordan tekstskrivere, som kanskje først og fremst er musikere og artister, ser på egen skriving og hvilke referanser de har til andre sangtekster og lyrikk generelt.
Enhver sangtekst er lyrikk (evt. en fortelling), men all lyrikk er ikke sangtekster. Er sangteksten en egen sjanger uten referanse til den andre lyrikken? Første strofe av første sang (Akkurat det som er nå) setter en viss standard. Tett, godt og rytmisk med et godt formspråk i et velkjent tema: «Tør du sleppa taket på tiå / og se ka som skjer / Og vera her i nuet / Se ka øyeblikket gjer». La meg gjenta meg sjøl. Det som er nødvendig er enten å finne en spennende (evt. ny) vinkling, et (nytt) interessant tema eller å skrive om et hvilket som helst tema på en egenartet og poetisk måte. Det kan ikke være tvil om at her er det mye kjent tematikk, med enkelte fine unntak. Altså må man stort sett se på hvordan temaet er behandla.
Tittelsporet Heilt nye vei viser at forfatteren kjenner godt til virkemiddelet bokstavrim eller allitterasjon kombinert med et enderim. Det fungerer også fint i denne skildringa av personlige valg i livet: «Du kunne kjempa deg gjennom kvasse kvistar og kratt – så klorte / Du kunne tenka, tusen, tunge, tankar – så ikkje blei borte». I hele tatt en gjennomarbeida tekst med klare kvaliteter.
I teksten Tankane har fargar (spor 5) har forfatteren funnet fram til noe sjeldent både i tittel og sjølve teksten. Dette er en av beste tekstene på plata; noe egenarta og personlig, men ikke uten referanser til andre (barne)sanger, nesten et par blinkskudd: «Tankane har fargar / sjøl de bitte små … Ka farge så vil komma / kan me tenka på / For eg vil gjerne mala de / sjøl de bittesmå».
Spor 8, Malt dagen din, er også en tittel og en tekst med kvaliteter utenom det vanlige. Sjøl om halve sangen består av setningen «Eg skulle så gjerna», fungerer det, der både tema; et menneske å lede eller nå farm til, og det poetiske, løfter sangen til hyggelige høyder.
Spor 10 har en artig tittel: Du vett godt ka eg e sure for og for så vidt et morsomt og lettfattelig innhold. Jeg kan dessverre ikke unngå å legge merke til at tekstuttalen ikke alltid stemmer med tekstheftet og at det er et par skjemmende trykkfeil; for eksempel i spor 5, Tankane har fargar: «– e de plutseligt kommet inn» (e er jo riktig, hvorfor er andre steder?, kommet må jo hete komme el. komne).
Elin Furubotn og musikerne hennes har laga ei flott plate med svært gode musikalske kvaliteter og stort sett gode tekster. Plata er såpass sjelden, krevende og genuin i utrykket, at jeg er redd for at den ikke vil slå så godt an i det brede publikum eller at noen av sangene vil komme på A-lista til NRK. Jeg håper jeg tar feil. Lykke til på ferden, i Norge og i andre land!
Elin Furubotn: Ein heilt nye veg (CD).
Ozella Music 2012.
Publisert: 3. jul 2012.