Visesangere og låtskrivere: Vi har det tilfelles med de store, uvaskede massene at vi ser. Men vi skal liksom se litt bedre. Skaldenes historiske oppgave – å se, og fortelle om det.
Tekst, illustrasjon: Øyvind Rauset
Noen få av oss ser gjennom stål (som Supermann). Oppdager bortgjemte sammenhenger der andre bare ser en grå flate. Eller ser en magisk form, hvor indigo kronblader omslutter en forsakt gjeng med støvbærende karyatider, der andre ser en… blomst.
Og vi forteller om det vi har sett. I ord akkurat så fjerne fra klisjéer og vante vendinger at de må tenkes (og dermed oppleves) på nytt, slik at mottakeren får opp omtrent de samme bildene som senderen. Helst fler, om ordene gir mulighet for det. En venn av meg, forfatteren Gudmund Vindland, forteller ofte om ting som jeg sjøl har vært med på og opplevd, men så mye mer fargerikt (og stundom utbrodert) at jeg lurer på om vi har vært på samme sted. Han har fått med seg alle de komiske detaljene, hva folk sa, ansiktsuttrykkene ned til minste detalj, mens jeg bare syntes det var en hyggelig fest. Gudmund ikke bare ser, han husker også… 
Men for å kunne fortelle, må vi først koste på oss tida til å se. Vi trenger ikke nødvendigvis være Snåsamannen (men noen ulempe hadde det ikke vært). Det viktige er å tillate seg å se klart, ikke la hjernen bearbeide/ fordreie inntrykket på veien. Noen drikker vin for å oppnå dette, andre røyker seg en liten en (uten at jeg promoterer dét), noen mediterer, noen bare puster ut, lukker øynene og åpner dem igjen. Er du klarsynt nok, kommer ordene nesten av seg selv.
Melodien vi lager kan også fortelle en historie. Men da må du la den gjøre det. Ikke hemme den ved å binde den til fastlagte formler som alle har hørt utallige ganger. …Jo forresten… gjerne det òg, men da hører lytterne en historie de allerede kan. I og for seg virkningsfullt, om du vet hva du gjør (og vil binde teksten til den «historien»).
En uinteressant melodi kan også gi økt fokus på teksten. Men det krever at historien er sterk nok til å bære sangen alene (lakmustesten på dette er å lese teksten uten melodi). Noen av Øystein Sundes sanger syns jeg har dette – en melodi man ikke ville husket uten den glitrende teksten – og da har jo melodien fylt sin funksjon.
Men for å komme tilbake til det med å se. Da jeg var på Knutehytta sist, kom husbestyrer Magne en kveld med en melding som satte seg: Han hadde fundert på om navnet viser.no egentlig skulle uttales «vi ser no’»…
En glimrende idé – den mannen må hyres som sjef for Viseforums PR-avdeling.
Publisert: 7. feb 2011.