Artisten Susanne Sundfør har mottatt spellemannspris og er en bejublet artist med bakgrunn fra både jazz, klassisk og Haugesund. Hun er ute med sitt tredje album, The Brothel. Albumet er spilt inn i Emanuel Vigeland Mausoleum og foreligger både på CD og vinyl.
Per Jakob Skaanes
Susanne Sundfør har gitt ut et i det store og hele utypisk visealbum, jeg skal være den første til å innrømme det. Men det er så utrolig bra at vi bør så absolutt gi det en omtale på våre nettsider.
The Brothel er hennes tredje fullengder. Den første het simpelt hen Susanne Sundfør og ble belønnet med Spellemanspris. Det andre bar tittelen Take one og var en nedstrippet og svært akustisk innspilling av mye av det samme materialet som var på debutplata. Jeg tar meg i å leke med assosiasjonene jeg får av tittelen «take one», om det henspeiler på første takning, usminket, akustisk, uten å overprodusere eller gjore opptakene mange ganger for å få det helt «perfekt». På Take one fremtrer Sundfør sterkt som vokalist, pianist og låtskriver, muligens enda mer enn på de to andre albumene fordi melodiene og stemmen får så godt som all oppmerksomheten.
Spennende klang og lydbilde
På foreliggende album The Brothel er musikken mer eksperimentell, mer elektrisk i den forstand at hun har byttet ut pianoet med en elektrisk slektning og litt rytmer er lagt på og strykere er mer tilstede enn på Take one. Albumet er spilt inn i Emanuel Vigeland-Mausoléet. Der er det en akustikk på 17 sekunder! Jeg husker kvedaren Unni Løvlid spilte inn albumet Vita der. Da var jeg litt engstelig for ekkoet, med Susanne Sundfør og hele menasjeriet av klanger og elektriske instrumenter. Jeg vet ikke hva som er spilt inn der og hva som er lagt på i etterkant, men det låter utsøkt. Det er derfor jeg har villet omtale plata. Melodiene er flotte, varierte og tar uventete vendinger. Lydbildet, klangene og harmoniseringene er spennende. Derfor kan visefolk ha glede og nytte av å høre på The Brothel.
Infløkte tekster
Innen visesang spiller tekstene en langt større rolle enn i mange andre sjangre. Kalle Zwilgmeyer sa på et visetreff for en stund siden at «en sang eller låt hører man på. Ei vise lytter man til». Hva opptar Sundfør i hennes tekster, hva handler de om, lurer jeg på. Hun har i etterkant av utgivelsen av albumet sagt at hun har forestilt seg å lage musikk til en film da hun laget dette albumet, å skildre det, «Å leve i et samfunn hvor det perverse og ærgjerrige i mennesket har frie tøyler», og sangene lar enkelte stemmer i dette samfunnet komme til orde, ikke snaut.
Vi har tekster som spenner vidt, med ganske så symbolmettede titler. Tittelsporet The brothel, en nesten salmeaktig Father, father med linjer som «father, father, will you forgive me if I leave your garden». En anne heter Black widow og en bærer tittelen Knight of Noir. Her er en med tittelen Lilith. Lillith er en skikkelse fra hebraisk folklore, angivelig Adams første kone i henhold til folkelig forestillingsverden. Hun er blitt feiret som en sterk kvinne som nektet å underkaste seg Adam. Hun opptrer i Jesaia 34.14. Mulig det kan være tematikk fra henne Sundfør spiller videre på. Denne type moderne lyrikk er vanskelig å si noe konkret om. Det er veldig flyktig i billedbruk og preget av ganske frie assosiasjoner.
Dessuten må man nok ta i betraktning at tekstene har en noe annen funksjon i denne musikken til forskjell fra en mer «klassisk» vise hvor teksten bærer en langt større del av fremføringen. Hos Sundfør inngår vokalen og teksten mer som en del av den musikalske fremføringen, slik jeg opplever albumet.
Sundfør har en flott, vakker stemme, særlig i det lyse spekteret, sår og intens. Lydbildet er mye preget av elektronisk klang, men det er også mye strykere her. Vendingene i melodiene og harmoniseringene gjør også sitt til at jeg stadig kan vende tilbake til dette albumet og nyte det.
På de raskere sangene forsvinner noe av elegansen jeg beundrer albumet mest for. Da overtar det mer rytmisk-elektroniske apparatet og det er artig, men det treffer ikke den som er ute etter klanger, spennende harmonier og elegansen lydbildet hun tidvis tryller frem i de rolige låtene. Favoritter blir tittelsporet The brothel og Knight of Noir, Lullaby er vakker og «salmen» Father Father er mektig.
At EMI velger å slippe dette albumet på vinyl, er et stort pluss. The Brothel kommer i en vakker vinylutgivelse med utbrettcover. En plate med så stmeningsfull musikk som dette fortjener virkelig å bli sluppet på vinyl. Hurra! På Lydverket fremførte Sundfør en bejublet versjon av Turkish Delight og When. Du kan høre henne synge på norsk på Mette-Marits samleplate. Det er også vakkert. Vi håper hun lager en plate hvor hun utrykker seg på morsmålet en gang i fremtiden 🙂
Sjekk ut Sundførs hjemmeside, myspace-side, eller følg henne på Twitter.
Susanne Sundfør: The Brothel
EMI. CD og Vinyl.
Publisert: 8. jul 2010.