Sigrid Moldestad vant Spellemannspris 2007 for albumet Taus. Nå er hun aktuell med et nytt album hvor hennes egne komposisjoner er enda mer fremtredende enn tidligere. I større grad enn tidligere spiller hun også ball med flere musikalske sjangre. Et riktig artig album har det blitt. Sandkorn er navnet. Albumet er dessuten på en internasjonal liste over årets ti beste World Music utgivelser!
Per Jakob Skaanes
Sigrid Therese Moldestad er aktiv i en rekke sammensetninger. Det er spennende med de ulike konseptene i gruppene hun spiller i, slik jeg oppfatter det. Det ene bandet er Spindel hvor hun spiller sammen med blant andre Liv Merete Kroken. De spiller en lett tilgjengelig folkemusikk med fele og hardingfele sentrum av lydbildet. I gruppa Gammaltnymalt spiller Moldestad sammen med Einar Mjølsnes og Håkon Høgemo. Til slutt spiller hun også sammen med felekollega Liv Merete kroken og kvedaren Unni Løvlid i «glitter og stas»-bandet Fjøgl.
Som soloartist har hun tidligere gitt ut albumet Taus som hun mottok spellemannspris for for et par år siden. Utviklingen går i retning av mere og mer egenprodusert og -komponert stoff. I de andre gruppene har hun i hovedsak fremført tradisjonsmateriale som riktignok er bearbeidet og gitt en spennende tonedrakt. På Taus hadde Moldestad også skrevet flere av melodiene. I herværende album har hun tatt steget fullt ut og skrevet tekster og melodier til en rekke av sporene.
Variert album
Noen er ganske tradisjonelle i den forstand at man hører hardingfeler i sentrum av lybildet og melodiene er hardingfele/folkemusikkvendinger for å si det litt keitete. Instrumentvalgene er interessante. Flere steder kan vi høre saz, mandola, trøorgel og barytongitar sammen med Moldestads hardingfele og stemme. Melodiene er spenstige og svært godt spilt. Her er innslag av folk, vise, country og blues, andre igjen minner mer om skurrete rock. Eksempelvis vil nok flere enn jeg tenke på kompet til en av Tom Waits’ elektriske, men heldigvis mer beherskete låter som Cold Water fra Mule variations når de lytter til No skal eg fortelje. Dette er sagt i stor respekt og beundring for Moldestads valg av musikalsk uttrykk og estetikk! Fela blir litt borte når hun velger samme register som el-gitaren. Derimot synes jeg det låter fantastisk når fele ligger en oktav over. Da tar fela på et vis føringen og skjærer igjennom. Jeg må ikke glemme å nevne at Moldestad også har begått flere instrumentaler som vi finner innimellom på dette albumet. Her varter hun opp med virtuost felespill til akkompagnement av 12-strengers gitar, eller lett melankolsk fele
Tekstene har Moldestad dels hentet fra ulike kilder, dels skrevet selv. Blant “bidragsyterne” finner vi Jacob Sande, Robert Burns gjendiktet av Johannes Gjerdåker, og to trad.-tekster etter Anton Standal og Halvard Hesjevoll. De to sistnevnte har vel vært informanter av eldre materiale. Her er nære og dype tekster side om side med mer skjemtende historier som i No skal eg fortelje, ei historie om et bryllup. Moldestad formidler levd liv, nytt liv og livets forgjengelighet. Moldestad har blant annet skrevet en vise til sin far om når deres roller gradvis snus og hun blir den sterke, hun blir igjen og han forsvinner. Tenk å få en slik hilsen fra datteren sin. Det er flere høydepunkter på Sandkorn. Et at dem er låta Måneskinnslandet hvor Moldestad synger duett med kvedaren Kim André Rysstad, både teksten og melodien er veldig fin. Men det er noe med rytmikken og dynamikken i komposisjonen som er ytterst elegant. Moldestads tolkning av Robert Burns Ei raud raud rose er også utrolig gripende.
Jeg synes Moldestad har levert et solid album. Her har hun rom hvor hun kan utforske mange utrykk. Det er flott. Hun lager sterke melodier, både skriver og finner frem til gode tekster og hun en leken måte å “spille ball” med forskjellige musikalske sjangre på.
Sigrid Moldestad har myspace-side.
CD – Sigrid Moldestad: Sandkorn.
Utgitt på Grappa A/S.
Publisert: 10. mar 2010.