I århundrer har forestillingen om trollfolk vært levende i Norge. Fortellinger om folk som helbreder med varme hender, er synske eller kan stoppe blod, er utbredt. Forestillinger om magi og trolldom, krefter vi kan alliere oss med eller må være på vakt mot, dukker også opp i folkeviser og sagn, såvel som i eventyr. Boken kan gi et godt bakgrunnsforståelse av enkelte folkeviser og folkelige forestillinger man tidvis møter på i tradisjonsstoff.
Per Jakob Skaanes
Folklorist og kulturhistoriker Ørnulf Hodne er aktuell med boken Trolldom i Norge hvor han tegner et bredt kulturhistorisk bilde av trolldomsforestillinger fra før-norrøn til nyere tid. Han betrakter fenomenet i sine forskjellige valører og sette det inn i en større kulturhistorisk sammenheng. Hodne har arbeidet hele sitt voksne liv med folklore og folkelige forestillinger, og han knytter troen på trolldom tett opp til vår forestillingsverden i sin alminnelighet. Hovedvekten av boken vies ulike former for magi i folketro og lokaltradisjon.
Når vi tenker på trolldom, assosierer vi gjerne til middelalder og heksebrenning og henviser forestillingene til en del av folketroen. Faktisk flammet heksebålene først opp i det vi kaller inngangen til våre egen tid. Samtidig er det forbløffende å se hvilken rolle trolldomstro har spilt på områder som religion og noe så rasjonelt som lovverk. Langt inn i vår egen tid lever beretninger om navngitte personer som utøvde svartekunst. Det handler blant mye annet om å påføre folk og fe sykdom, om onde øyne, åndemaning, værtrolldom, kjærlighetsmagi, djevlepakter og heksesabbater, men også om hjelpsomme signekjerringer og blodstemmere.
Magi med flere ansikter
Trolldom og magi har flere ansikter, magi er ikke bare magi må vite. Ved nærmere undersøkelse kan vi se at trolldom kan deles inn i tre hovedkategorier. Hvit magi består av trolldom til et helse- og lykkebringende formål. Her kan vi plassere folk som Snåsamannen og andre helbredere. Sort magi kan deles opp i to underkategorier. Den “mildeste” av disse er maleficium, magi med et ondt eller skadeforvoldede siktemål. Den farligste og mest beryktete varianten, er diabolisme. Her finner vi forestillingene om hekseri og djevelpakt. Hodne har på denne bakgrunn delt boken i tre med en del viet den “gode” magien, en del om skadevoldende magi og til slutt en del om diabolisme. I disse kapitlene går han tett på kildene og lar i stor grad fortellinger og vitnesbyrd tale med egen stemme.
Avslutningsvis har Hodne et kapittel om trollfolk for retten og en epilog hvor han hever blikket og fokuserer på ulike syn på trolldom hos 1500-tallets reformatorer, Holberg og Wergeland blant flere. I kapitlet om trollfolk for retten tar Hodne til orde for “måtehold” i synet på trolldomsprosessenes omfang. I Norge ble ble rundt 800 personer, i hovedsak eldre kvinner, dømt for trolldom på 1500- og 1600-tallet. 307 ble dømt til døden for ondsinnet skademagi mot mennesker og husdyr i kompaniskap med djevelen. Trolldom var ikke engang den hyppigst forekommende årsak til dødsdommer avsagt på 1600-tallet.
Rikt kildemateriale
På sin historiske vandring gjennom vår gamle og illegale heksekunstkultur har Hodne gjort bruk at et rikt kildemateriale. Han benytter tekster med norrøn mytologi, teologiske og historiske skrifter, svartebøker, sagn og hundretalls folkeminneopptegnelser fra 1800- og 1900-tallet i tillegg til ballader og eventyr (s. 31). Det er her overraskende å se hvor stor rolle fenomenet trolldom faktisk har hatt i religion, folketro og lovverk.
Hodne beskriver konkrete trolldomsteknikker i tillegg til generelle karakteristikker av tenkemåter bak trolldomstroen, og inneholder mange gjenfortellinger av fascinerende trolldomshistorier og flotte illustrasjoner. Jeg vil derfor tro deler av den vil være fin for elever helt ned til ungdomstrinnet.
Boken i sin helhet vil være godt egnet for den som ønsker å lete bakom forestillingene i flere av våre folkeviser. Dessuten kan Trolldom i Norge være en fin innfallsport til å fokusere på alternative behandlingsformer og virkelighetsforståelse fra vår egen kulturkrets og kanskje finne ut at mye av det “alternative” også finnes i vår egen “kulturelle bakgård” og er en del av våre egne røtter. Boken har for øvrig en fyldig kapittelvis referanseliste og et kort stednavnregister så man kan finne frem til hendelser på hjemlige trakter.
Se også artikkelen “Dei vise forvidle væræ“.
Ørnulf Hodne: Trolldom i Norge. Innbundet 304 sider. Utgitt på Cappelen Damm 2008.
Publisert: 9. sep 2010.