The one and only Gitarkameratene er tilbake på scenen igjen. 16 år har gått siden kvartetten bestående av Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde turnerte på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. I skrivende stund er det bekreftet noen få konserter med Gitarkameratene i april. Fredag 17. mars overbeviste de til fulle i Larvik arena. Gjenforeningen har påkalt mye oppmerksomhet. Datoene for sommerkonsertene finner du på hjemmesida eller Facebook (under artikkelen).
Per Jakob Skaanes
Gitarkameratene «oppsto» i Sarpsborg i 1987 og de spilte jevnlig sammen til 1994 før de avsluttet samarbeidet første gangen. De ga ut to album mens de spilte sammen. Det første albumet kalte de kun Gitarkameratene og det besto av konsertopptak fra deres første turné. Det andre albumet, Typisk norsk, var et studioalbum med nyskrevne låter.
Utover det har de såvidt jeg vet kun opptrådt offentlig i forbindelse med utgivelsen av CDen Gull og grønne skoger som var en hyllest til Vidar Sandbeck. I den anledning stilte de også opp på NRK. Hver for seg har de gjort mye spennende siden. Jan Eggum skal bli film, Øystein Sunde har fått seg ny Martin-gitar, en signaturmodell til og med (Artikkel på NRKs sider her).
Gitarkameratene på scenen i Larvik
Jeg har ventet lenge, og er spent til bristepunktet av forventninger til å se kara sammen på scenen igjen. Dette blir et definitivt en av mine favorittgjenforeninger. Jeg har Slinkombas, Ballade!, Folque og ….hold dere fast, Kiss som mine største gjenforeningsopplevelser hittil. Gitarkameratene er helt i tet-sjiktet. Vil mine forventninger ødelegge opplevelsen av konserten? Hvordan er gutta i form seksten år etter? Og ikke minst, har de endret noe på repertoarvalget siden sist?
De entrer scenen i kjent stil med Slike gutter, det det vil gamle Norge ha og et lite potpurri av de mest kjente sangene sine som start på konserten. Her er det litt rusk i oppstarten, men en utrolig gnist og sprut over spillet.
Lillebjørn står til venstre på scenen med en rekke instrumenter som han trakterer på mesterlig vis. Utover gitarer har han banjo, fløyte, munnspill og fiolin. Øystein Sunde har ikke blitt dårligere til å imponere på gitar. Selv om soloene på Fin frokost og Tanta til Beate synes å komme litt bardus på ham, tar han til gangs igjen når han er på hjemmebane og i særdeleshet på Kjekt å ha. Et fyrverkeri av et spill. Eggum har lært seg enda flere vriene akkorder siden sist og Halvdan Sivertsens humor treffer om mulig enda bedre nå enn forrige gang jeg hørte dem sammen. Både artistene og publikum var i storform. Joda, man blir kreativ og dyktig i godt selskap.
Repertoaret besto av kjent stoff. Publikum fikk det de var kommet for å høre. Lillebjørn Nilsen spilte Danse ikke gråte nå, Så nære vi var, Tanta til Beate, Fin frokost, Crescendo i gågata med Jan Eggum på akkordeon og Øystein Sunde på noen fine «toneløp» på refrenget. På sistnevnte vise sang Lillebjørn Nilsen sitt franske vers med trille-r. Artig! Mulig det har å gjøre med at sangen handler om en gate i Brussel og at det er utbredt å trille på r-en i Belgia. Jaques Brel synger for eksempel med en utpreget trille-r når han synger med – tilgjort – flamsk aksent som eksempelvis her.
Lillebjørn Nilsen synger vanligvis svært forsiktig. På denne konserten dro han virkelig på enkelte steder på Tanta til Beate. Det var tøft. Det sitter i ennå! Fra Eggums mest kjente sanger kom Kor e alle helter hen, Tre e en for mye med overbevisende bergensk kor fra Nilsen og Sivertsen. Selvfølgelig kom også En natt forbi. Halvdan Sivertsen vartet opp med Frihet, Sommerfugl i vinterland, Kjærlighetsvisa, og Venner som ble skrevet til Typisk norsk-plata. Av Sundes sanger, fikk vi blant annet høre Vippetangen konditori, Smi mens liket er varmt og Kjekt å ha.
Av sangene jeg ikke har hørt på en Gitarkameratene-konsert tidligere, var Lev sjøl av Jan Eggum, og en duett med Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde hvor de nærmest sang i munnen på hverandre. Den ene begynte setningen og den andre avsluttet den, det hele i et forrykende tempo. Utrolig at man kan være så samkjørt. Lillebjørn kompet på fele i gitarstilling på Smi mens liket er varmt og tok frem buen da Halvdan Sivertsen spilte Brudemarsj fra Lødingen med egen tekst til. Litt rusk i lyden i fela her, men la gå. Noen gjennomganger til så sitter den.
Jeg tror ikke det var noen helt ferske sanger i repertoaret. Til gjengjeld satt mellomsnakket som spikret, særlig vil jeg huske Øystein Sundes innledning til Smi mens liket er varmt. Han er en ordspillenes og språkblødmenes mester. Her nøstet han seg like til opprinnelsen til både NM i skihopp, V-stilens og sportsjournalistikkens skjebneår. Det var i 934 e.Kr. Følg med når dere er på Gitarkameratene-konsert. Jeg sier og skriver kun varselordene: Falt du, Riltu Raltula?
Viser på store arenaer?
Samtlige av de fem konsertene som er bakreftet i år, vil finne sted på relativt store konsertscener. Kunne vi fått dem til å spille noen konserter på mindre og mer intime scener, ville det vært helt fantastisk. Jeg hørte Lillebjørn på Ryssstad under Setesdalskappleine i fjor sammen med en engere krets tilhørere på Rysstad samfunnshus, Eggum i bakgården hos Ivar Skippervold på Arken kulturhus i Lillesand hvor alle kunne røyke og drikke vin og sitte noen meter fra artisten. Det ga en utrolig stemning og et nærvær som visene, artisten og publikum nyter godt av. Å høre viser bli fremført på idrettsarenaer med flere tusen tilskuere rimer liksom ikke helt. På den annen side spilte jo Gitarkameratene i teatre og andre steder som huset mange mennesker og var mer siviliserte enn steder man kunne sitte og drikke vin sist gang de var på veien også.
Når konserten en gang skulle være på en arena, vil jeg si at Larvik Arena var et flott sted å ha en slik konsert. Både scenen og lyssettingen skapte en intim stemning, og lyden var god. Like fullt blir mitt store ønske og oppfordring til herrene blir at de tar en liten miniturne på intime scener som kanskje ikke vil gi så enormt stort overskudd, men derimot bøttevis med «cred» og kunstnerisk kapital til tusen!!!
Ny dobbelt-CD 12. april
Rykter forteller om at kvartetten har vært på gullgraverferd i «Gitarkameratene-arkivet» i Bergen og funnet frem til opptak som bør komme oss hengivne lyttere til del. Den 12. april slipper kvartetten en dobbelt-CD med opptak fra Grieg-hallen i 1990. Opptakene er ifølge Jan Eggum noen av de beste som er gjort med Gitrkameratene og CDen har fått det kledelige navnet Kanon!
Vi får også krysse fingrene for at dette samarbeidet bærer frukter i form av at de kanskje skriver eller spiller inn nytt materiale som kanskje kommer på CD eller DVD med tid og stunder. I hvert fall, vi gleder oss over gjenforeningskonsertene og til Kanon! slippes 12. april. Omtale vil komme på våre nettsider. I mellomtiden vil jeg anbefale alle som har anledning til å overvære en Gitarkameratene-konsert, gjør det! På Gitarkameratenes Facebook-side finner du de raskeste oppdateringene av hvor de skal spille. I skrivende stund pop’et det opp tre-fire nye spillesteder.
–> Se også våre omtaler av Gitarkameratenes nye CD: KANON og deres nye sangbok.
Se også en reportasje fra Lørdagsrevyen 20. mars. 2010.
Mer om Gitarkameratene i nettversjonen av Norsk pop- og rockleksikon. Gitarkameratene har hjemmeside med konsertoversikt og Myspace-side. Du kan også følge dem på Twitter eller Facebook.
Publisert: 5. jun 2010.