Hovedbsetningen på Katalysator er Aleksanderesens band gjennom mange år, «Sambandet». Vi husker han turnerte land og strand rundt med dette bandet på åttitallet og Levva Livet for alle penga. Deretter fulgte en periode hvor sambandet ikke var med, men så var det full gass igjen. Nå er Åge Aleksandersen aktuell med albumet Katalysator som foreligger på CD og vinyl.
Per Jakob Skaanes
Vokser over tid
I utgangspunkter syntes jeg det ble mye øs og trøkk fra Sambandet, dette låt tøft og som et høyst velsmurt rock’n’roll-maskineri. Lydbildet er elektrisk med fine smådetaljer fra gitarene. Åge Aleksandersen blir som en Bruce Springsteen eller Ulf Lundell i mine ører. Musikken er energisk og solid håndverk, det er driv og energi, men kanskje ikke så spennende rent musikalsk for en som liker å sitte og lytte med et glass vin. På fest vil sikkert plata fungere mye bedre likesom musikken egner seg godt til å skape liv i et konsertpublikum.
Jeg la denne plata fra meg og tenkte “ja, jeg får gjøre ferdig omtalen siden”. Da fokuserte jeg altfor mye på at musikken var kompakt rock uten å lytte så mye til tekstene, ei heller ble jeg tilstrekkelig oppmerksom på et par perler av noen rolige låter som er å finne på Katalysator. Ved senere gjennomlyttinger traff disse meg mye sterkere. Det er noen klare høydepunkter i de rolige låtene. Vi vet at Aleksandersen kan skrive vakre rolige låter. Jeg nevner Lys og varme og den noe mindre kjente Trondheimsnatt.
På Katalysator har Åge begått tre flotte ballader som heter Rebecca, Lørdagsbarn og Den gamle sangen. På Rebecca synger Aleksandersen duett med Kirsti Huke etter hva jeg forstår (Kan ikke finne henne kreditert på vinylugivelsen, FY!). På Lørdagsbarn har Aleksandersen lagt vokalsporet flere ganger med et oktavintervall, litt dyp snakkesynging og lys sang oppå. Det høres veldig fint og effektfult ut.
Dyster og ettertenksom Aleksandersen
Hva opptar så Åge Aleksandersen litt ut i det nye milennium? Mange av tekstene er gripende og tidvis ganske så såre. Aleksandersen tematiserer å brenne broer og sette ut i det ukjente. Sangen Lørdagsbarner utrolig sår. Her har han lagt et lite sitat somkommentar til teksten; “Barndommen er det fengselet man ikke kan flykte fra, den dommen man ikke kan appellere”. Ganske mørkt med andre ord.
Den gamle sangen er utrolig flott med tekst om kjærlighet, om å finne hjem igjen om en godhet om at man klarer brasene i fellesskap: “Kom hit te mæ når du er trist og lei deg. Æ skal lytt og du skal få en klem. Æ skal vugge dæ så ømt og varmt og stille, sånn at alt e bra nær morradagen kjæm”.
I Høstsang funderer Aleksandersen over forgjengelighet. Men en engel på sin venstre skulder og jævelen på den høyre, det er høst i liv i kropp. Nedenfor siterer han Shakespeares Hamlet om at døden er “et uoppdaget land som ingen har vendt tilbake fra”.
Religiøse grublerier opptar også Aleksandersen helt eksplisitt. Helt avslutningsvis har nemlig Åge Aleksandersen også funnet plass til en liten salmestubb, Hverdagsbønn. Rent tekstmessig er det mye mer enn det man umiddelbart er forberedt på fra rockelegenden Åge Aleksandersen.
Albumet er jevnt over drivende godt håndverk, med noen perler av noen ballader innimellom kompakt rock.
Åge Aleksandersen: Katalysator. Utgitt på EMI. Vinylutgaven kan kjøpes hos Platekompaniet, Thegarden og Lite Nytt.
Åge Aleksandersen har hjemmeside og Myspaceside. Du finner mer bakgrunnsstoff i Norsk pop- og rockleksikon.
Publisert: 14. feb 2010.