“Beklager fullt”: Om visekvelden 20. mars i Stavern Vise Versa

Allerede før dørene åpnet klokka 18 var de første på plass foran Cafe Annekset, og klokka 18:45 måtte skiltet: «Beklager fullt!», settes på inngangsdøra. Ruth Engebretsen og Thormod Ofrim fra Venner av Gamle Stavern sørget for bevertningen frem til kvelden åpnet klokka 19, og videre utover til de opprømte og fornøyde siste forlot lokalet ved 22-tida.

Plakat for kveldenStavern Vise Versa, Arbeidsgruppen

10-årsjubileets annet arrangement bød på et mylder av folk både på scenen og blant publikum. For arrangører av kulturarrangement med bred folkelig appell og lav sigarføring, er det viktig å ha støtte av lokalpressen, i en tid hvor glamourfaktoren og paljettene lett stjeler poengene. Østlandsposten har de siste årene vært en vesentlig medspiller for både bekjentgjøring og kommentarer til arrangementene våre. Så også denne gangen! Det tror vi er en del av suksessen til Stavern Vise Versa.

Fra Kragerø, eller rettere sagt Levangsheia, kommer lyrikeren Olaf Lundheim. Naturen der ute, hvor Østlandet lengter mot Sørlandet, er tydelig til stede i tekstene hans. Ofte er tematikken relasjonell, og beretter om den vanskelige ferden gjennom livet, fra små skisser fra en barndom, til livsvisdom som beretter om levd liv. I Lundheims univers er det levende mennesker, med menneskelige tanker og gjøremål. Det er lett å kjenne seg igjen. Den som ikke har tatt avstikkeren fra E 18, forbi Kragerø og Stabbestad, og ut til Portør, den gamle loshavna, har noe å glede seg til. Det vil også bidra til å sette lyrikken hans i relieff.

Få har som Lundheim evnen til den skeive selvironiske bemerkning, som regel med et umerkelig oppadgående drag i høyre munnvik. Egentlig er han en fremmed fugl i det norske poetiske landskap, hvor mange lett havner i ei hengemyr av tristesse og uforståelighet, eller i rimsmedens overfladiske floskler. Lundheim har ofte den dobbelte bunn, eller det plutselige tverrkastet som røper mesterens klo. Vekslingen mellom Lundheims lune lesning, Gunnar Hyllseths tonesettinger og Harald Rindes jazzete trekkspill er en lise når ord og tone skal inngå i en høyere enhet. Den balanserte presentasjonen, uten de store fakter, men inderlighet og varme, får oss til å tenke på den eminente svenske akkordionisten Bengt Jansson som ofte akkompagnerte Allan Edwall (pappa til Emil i Lönneberga) når han var på turne med sine vakre viser.

Olaf Klunderud fra Stavern er betatt av Lundheims tekster. Klunderud, som har vært viktig i Larviks musikkliv gjennom diverse mannsaldere, er også sentral i visegruppen Skagerakkærne, husorkesteret i Stavern Vise Versa, sammen med blant annet kontrabassisten Gjermund Walle fra Bamble. Duoen Walle/Klunderud presenterte tre urfremføringer av Lundheims vers i Klunderuds tonesetting, til stormende applaus.

Skribenten Bjarne Kristian Kongsrud fra Tønsberg var et nytt og gledelig bekjentskap. Vi visste at hans prosatekster var gode, men at mannen også var trubadur, var vi ikke klar over. Han tok oss med inn i sine sorgmuntre prosatekster, og sang egne viser, og en Alf Hambe-perle til gitarakkompagnement. Også Kongsrud representer dette herlige tvisynet som gjør at tekstene hans løftes over den vanlige resitering. Mens publikum i skravlepausen kontrollerte væskebalansen, noe ut og noe inn, rigget Stringtheory seg til, med lydmann Kjetil Bjørnstad.

Olav Gohli, nå bosatt i Tønsbergdistriktet, og Bjørn Pedersen fra Notodden bød på delikat strengespill. Noen av oss hadde hørt Olav før, på både gitar og mandolin. Men ikke visste vi at han var så god til å synge. De tok oss med til England og legendariske epoker i populærmusikkens historie, Fairport Convention, The Beatles, Jethro Tull, m.m. Sandy Denny, Lennon/McCartney og Ian Anderson dukket plutselig frem i krokene.

Stavern Visegruppe er selve grunnfjellet i byens folkelige musikkliv og har vært til oppbyggelse for både tilreisende og innfødte i en mannsalder. Da det første ufullkomne arrangementet til Stavern Vise Versa ble gjennomført for ti år siden, var de med og dro lasset. Denne gangen kalte de seg Real Roots, og bød på klassisk irsk tradmusikk. Hva passer vel bedre til allsang enn det?

De hadde også trykket opp tekstene, så publikum kunne slippe seg løs til akkompagnement. Bengt Thaen kunne ikke være med denne gangen, men ellers var de der, hele den herlige gjengen, Magne Hvilen, Svein Krogsrud, Tor Bjærke og Svein Fluesund. En lang og trivelig kveld ble avsluttet av humørsprederne Toto Osland og Einar Kjellsen fra Larvik.

Det er alltid sterkt å høre noe annet enn Brann og byen mellom de sju fjell bli omtalt med positivt fortegn på uforfalsket Bergensdialekt. Og når det gjøres om Larvik, med glimt i øyet, på rim og endatil tonesatt, er det bare å gi seg ende over! Det har de siste årene i lokalpressen i Larvik vært en del sutre-inserater om både dette og hint i byen. De som forfekter slike syn på Larvik burde hyre inn Einar og Toto, for å skape en positiv balanse.

Da Cafe Annekset omsider var tømt for smilende folk, og arrangøren omsider var kommet seg vel hjem, ble man oppmerksom på at plakaten med «Beklager fullt!» fremdeles stod på inngangsdøra. Men det gav vi blaffen i, for egentlig var det ikke helt rett. Det skulle jo stått: «Beklager, stuvende fullt».

 Publisert: 1. apr 2015

Filed under: Arkiv, Artikler Tagged with: . - permalink.

Skriv en kommentar